Kvernhusfossen i Tyssovassdraget i 1906. Foto: Kraftmuseet arkiv
01.07.1887: Lov om vassdragenes benyttelse m. v. Vasdragsloven.
Fløtning fikk for første gang skikkelig lovmessig regulering. Ekspropriasjonsbestemmelser kom inn i loven. Loven foreskrev at når Kongen hadde gitt tillatelse til visse arbeider i vassdraget, pliktet enhver mot erstatning såvel å avstå nødvendig grunn som å finne seg i de skader og ulemper som tiltaket måtte medføre. Loven var langt på vei basert på den da gjeldende rett, som til en viss grad ble modernisert og generalisert. Grunneierens rett til vassdragene ble fastslått etter en betydelig politisk strid. Fløtingen ble undergitt en tidsmessig regulering, det ble innført vannforsyningsregler tilpasset det nye bosettingsmønsteret med voksende byer, og gitt regler for den industrielle utnytting av vannkraften som var under utvikling. Forurensning ble omfattet ved at forbudet mot utslipp av sagflis ble utvidet til å gjelde avfall fra industrielle anlegg generelt. Lovbestemmelsene var forholdsvis generelle, og Vassdragslovkommisjonen forutsatte at det ville bli nødvendig å gi supplerende bestemmelser for de enkelte vassdrag. Dette ble imidlertid ikke gjort i praksis.
Vassdragsloven av 1887 fikk i praksis begrenset betydning. Utbyggerinteressene dominerte under de første vassdragsreguleringene. Vassdragsloven av 1887 var likevel starten på en ny epoke når det gjaldt å sikre samfunnsmessig kontroll med, og medbestemmelsesrett over, utnyttelsen av vannfallene. Den første særloven om vassdragsreguleringer av 1911 avløste bestemmelsene i vassdragsloven av 1887 slik disse lød etter tilleggslov av 1907.
Frem til slutten av av det 19. århundre hadde ikke utnyttelsen av vassdragene hatt større omfang enn at den kunne finne plass innen rammen av de alminnelige regler om eierrådigheten i den dagjeldende vassdragsrett, bestemmelsene i Christian V’ s Norske Lov av 1687.
Den norska vattenkraftutbyggnaden styrdes vid sekelskiftet av Vasdragsloven av 1ste juli 1887. Dess grundprincip var at vattnet var privat till sin natur. Men norska vattenägare kunde inte utnyttja sitt vatten så att det skadade samferdsel, flottning eller ändrade det naturliga vattenflödet.
Den norske kanaldirektøren skrev om Vasdragsloven:
”Saavidt jeg ved, er der heller ingen anden vasdragslov, der i den udstrækning som den norske overlader vasdragenes bebyggelse til den private eiers forgodtbefindende uden nogen kontrol fra det offentliges side."
§ 1 fastslo grunneiernes eiendomsrett ikke bare til strandbredden, men ”tillige […] til det Vand, som findes paa Grunden, være sig Indsø, Elv eller Bæk”.
§ 25 åpnet for at Kongen kunne gi tillatelse til å ekspropriere grunn for å gjennomføre reguelringer også når formålet var "at nyttiggjøre Vandet i Industriens tjeneste”.
21. april 1888: Den første konsesjonslov; statsborgerrettsloven
Lov om norsk statsborgerrett. Konsesjonsplikt for utenlandske borgeres (dvs. andre enn norske og svenske) erverv av eiendomsrett eller bruksrett til fast eiendom, inklusive vannfall, men eksklusive bergrettigheter. Tidligere hadde det vært fri adgang for så vel utenlandske som norske borgere og selskaper til å erverve eiendomsrett til eller rettigheter over fast eiendom. Som en følge av den liberale konsesjonspraksisen som ble ført, gikk i årene etter statsborgerrettsloven en rekke store og verdifulle fossefall over på utenlandske hender. I henhold til denne loven ble det under regjeringen Fredrik Stang praktisert en konsesjonsnektelse. Regjeringen nektet å approbere salget av Hafslundgodset ved Sarpsfossen til det britiske selskapet ”The Kelner Partington Paper Pulp Company”. For øvrig forekom det ikke konsesjonsnektelser i henhold til denne loven. Den var også lett å omgå fordi den ikke rammet uansvarlige selskaper med sete i Sverige og Norge. Det var heller ikke anledning til å knytte vilkår til konsesjoner meddelt i henhold til denne loven.
1879: Henry George og georgismen
Henry George (1839-1897)
Henry George til dagens hjemfallsdebatt
Mange kjenner Adam Smiths bok "The Wealth of Nations" fra 1776. Boken er den økonomiske liberalismens "bibel". Kanskje enda mer kjent er Karl Marxs "Das Kapital" utgitt med første bind i 1867. Her ligger mye av det politisk-økonomiske grunnlaget for de sosialistiske og kommunistiske ideene. Jeg gjetter imidlertid på at de færreste av dere kjenner Henry Georges bok "Progress and Poverty", eller "Fremskridt og Fattigdom" fra 1879. For å forstå europeisk og norsk vassdrags- og konsesjonslovgivning er imidlertid denne boken langt viktigere enn de to andre.
Som kjent foregikk det en kontinuerlig vannkraftpolitisk debatt fra den såkalte panikkloven ble vedtatt i 1906 til de endelige konsesjonslovene for erverv og vassdragsreguleringer ble vedtatt i 1917. Det er altså den første av de to 1917-lovene som kalles ervervsloven eller industrikonsesjonsloven. En bestemmelse om hjemfall kom imidlertid allerede med ervervsloven av 1909. Utformingen av denne loven var i høy grad justisminister Johan Castbergs verk. Og hør hva Castberg sa på et møte i Fredrikstad i desember 1908, rett før lovforslaget ble lagt fram for Stortinget:
"Spørsmålet om skat på stigende grundværdi hænger sammen med Henry Georges tanke …grundværdistigningen ved samfundets vekst. Når staten f. eks. bygger en jernbane, bygget for det hele samfunds skyld – så stiger tomterne omkring jernbaneanlægget voldsomt i pris og pengene soper samfundet ved anlægget av denne jernbane ind i enkelte privatfolks hænder – fordi deres tomter tilfældigvis ligger der, hvor jernbanen skal gå. Det er millioner som på denne måte av samfundet skapes for enkeltmænd. … Det er bare rettfærdig at denne værdistigning som er skapt ved og av samfundet tilfalder samfundet."
Georgistene, som finnes ennå, ser på naturressurser som jord, vannkraft, olje, fisk og frekvensspekteret som samfunnets ressurser. Det er den allmenne samfunnsutviklingen, som vi alle tar del i, som gir disse naturressursene deres verdi. I den grad de ikke direkte eies av samfunnet, skal det i hvert fall betales for bruken gjennom avgifter og skattlegging. Georgistene mente, og mener, at det er bruken av naturressurser, ikke arbeid, som skal skattlegges. Castberg og Arne Garborg er blitt omtalt som Norges mest kjente georgister. Men det var også mange andre framtredende samfunnsborgere, ikke minst med tilknytning til partiet Venstre, som var med i det norske Henry George-laget. Laget ble stiftet i 1907 på initiativ av fylkesmann Viggo Ullmann, en av Venstres store førerskikkelser. Ullmann hadde oversatt Georges hovedverk til norsk så tidlig som i 1886. Det var under Venstres regime konsesjonslovene fant sin form, og en prinsipiell, georgistisk tankegang lå bak vilkårene om konsesjonskraft, konsesjonsavgifter og hjemfall.
De norske georgistiskinspirerte vannkraftpolitikerne var del av en bredere internasjonal vannkraftbevegelse. I den såkalte konsesjonslovskomiteens utredning fra 1907 henvises det til den sveitsiske georgist-foreningen "Frei Land". I en petisjon fra 1891 hadde denne foreningen gått inn for å nasjonalisere vassdragene. Etter å ha sitert denne petisjonen, heter det i utredningen:
Det foran gjengivne, meget omtalte og meget citerede dokument er allerede af den grund af stor interesse, at det må siges at danne udgangspunktet for en bevægelse, som senere stadig mer og mer er vokset, ikke alene i Schweiz, men også i andre vandkraftslande (Sydtyskland, Østerrige, Italien og Frankrig).
For ordningen med konsesjonsvilkår og hjemfall var ingen norsk oppfinnelse. Rettsforholdene i de Sveitsiske kantoner var én viktig referanse. Så tidlig som i mai 1906 henviste for eksempel Stortingets justiskomité til kantonen Zürich der konsesjoner ble meddelt på høyst hundre år, med både en éngangsavgift, en årlig avgift og med hjemfall av hele kraftanlegget til staten uten vederlag ved konsesjonstidens utløp.
Mitt hovedpoeng er at konsesjonslovene fra 1917 ikke kan avfeies med at de ble vedtatt den gangen Norge var et fattig land med mangel på kapital – slik enkelte gjør i dag. En av hovedgrunnene til at utenlandsk og norsk kapital langt på vei ble likestilt i ervervsloven av 1917 var for øvrig nettopp at det på denne tiden foregikk "en betydelig oppsamling av spekulasjonsvillig norsk kapital". En tilsvarende prinsipiell tankegang lå bak vilkårene som sørget for at vasskraftkommunene fikk sin del av verdiene knyttet til utnyttelsen av vannkraftressursene.
Som alle vet, slapp kommunene konsesjon og hjemfall etter loven av 1917. Dessuten fikk de i visse tilfeller forkjøpsrett. Disse privilegiene forutsatte at kommunene brukte sine vannressurser til å forsyne husholdninger, småindustri og andre vanlige forbrukere med billig strøm. Konsesjonsfriheten og unntaket fra hjemfallsvilkåret var gitt fordi kommunene drev sin forretningsdrift annerledes enn private investorer.
Har georgismen og prinsippene fra konsesjonslov noen relevans i dag? Moderne tenkning om grunnrentebeskatning og avgifter på naturressursbruk har mye til felles med georgismen. Men god georgisme vil nok være at samfunnet også overtar eierskapet til vannkraftressursene. Uten Johan Sverdrups populistiske appell til de grunneiende bøndene hadde vi ikke fått noen privat eiendomsrett til vannet med vassdragsloven i 1887. Den beslutningen var et reaksjonært misstak i Venstres historie. Etter europeisk rett er det staten som eier de viktige vassdragene. Energiveteranene, en energipolitisk gruppe som jeg selv er med i, vil helst ha hjemfall etter 30-40 år. En slik ordning ville, foruten å gi oss sikker tilgang til verdistigningen på vannkraften i årene som kommer, også forholdsvis raskt kunne bringe oss mer på linje med rettstilstanden i Europa. Vi kunne kalle det EU-tilpasning. Men la oss nå se på den andre hovedlinjen i konsesjonslovshistorien, en linje som går fra A/S Kinservik til E-ON.
1906: Bitter strid om konsesjonslovgivningen.
I de første årene etter at unionen mellom Norge og Sverige ble oppløst i 1905 og Norge var blitt en selvstendig nasjon, var det kampen om konsesjonslovene som mer enn noe annet dominerte det politiske landskapet. Saken førte til splittelse i politiske partier, bestemte utfall av valg, skapte regjeringskriser og felte regjeringer. I 1906 viste det seg at utlendinger eide over tre-fjerdeparter av de fossene som til da var bygd ut. Den nye utviklingen framsto som skremmende, fordi alt skjedde så overmåte raskt og endringene syntes så dyptgripende. Hos mange av dem som hadde ansvaret for landets styre, syntes det tvingende å stanse opp for å vurdere den rivende utviklingen og det nye tempoet som var kommet til det lille landet i Europas utkant.
”Konsesjonslovenes införande och utformning var det dominerande politiska spörsmålet i Norge åren efter 1905. Det var en strid som så småningom kom att leda både till regeringars avgång såväl som förändringar av partisystemet i Norge. Bakgrunden ligger i en protestvåg mot de ökade utländska intressena i norsk industri. En orsak till utvecklingen var att Norge i princip var i avsaknad av större inhemska kreditinstitutioner. Åren 1890 – 1914 investerades 900 miljoner kronor utländskt kapital i norsk industri. T ex var 85 % av aktiekapitalet i kemisk industri i utländska händer 1909. Motsvarande siffra för kraftproduktionen var 47 %. Totalt kontrollerade utlänningar 39 % av aktiekapitalet i norsk industri. I det stora Norsk Hydro var huvudsakligen svenskt, franskt och tyskt kapital investerat.”
Sam Eyde om konsesjonslovene og Tyssefaldene:
s. 273 i selvbiografien ”Mitt liv og mitt livsverk, Oslo 1956:
Kapitlet ”Fossegavene”
Under et ophold i Genua våren 1906 fikk jeg plutselig meddelse om at den Michelsenske regjering under påtrykk av Stortinget vilde søke å gjøre konsesjonsbetingelser gjeldende for utnyttelsen av av Tyssefallene som var under utbygning av et eget selskap, A/S Tyssefaldene, med mig som administrerende direktør. Det var den såkalte ”panikklov” av 7. april 1906 som begynte å virke; den satte statsmyndighetene i stand til å opstille betingelser for utnyttelsen av alle vassdragsanlegg på mer enn 3000 hestekrefter. I Tysse var utbygningen finansiert og kraften bortleiet, og hvis regjeringen nu begynte å gjøre vanskeligheter, kunde vi komme til at opleve meget ubehagelige overraskelser. Jeg blev derfor anmodet om å komme hjem øieblikkelig for å ordne saken. Først telegraferte jeg til Mikkelsen, at hvis regjeringen gjorde innskrenkelser i vår disposisjonsrett, vilde jeg se mig nødsaget til å avskjedige de ca. 300 mann som var beskjeftiget med utbygningen av Tysse, og meddelte statsministeren at jeg kom hjem straks. Jeg reiste så over hals og hode og kom til Kristiania den 17. april. Under reisen fra Genua var det jeg i store trekk utarbeidet det første forslag til en ordning med hensyn til den vannkraft jeg representerte, og jeg husker spesielt at jeg et sted var ute på en jernbanestasjon og kjøpte en logaritmetabell for å kunne regne ut visse amortisasjonskvoter. Dette forslag ble senere hånlig kalt ”Fossegavene”, og vakte en voldsom strid som faktisk delte både politikere og teknikere i to leire.
7. april 1906: Midlertidig konsesjonslov (”panikklovene”).
”Eiendomsret eller bruksret til vandfald (skal) indtil videre ikke uten kgl. tilladelse gives til fremmed statsborger eller selskap, hvis medlemmer ikke alle er personlig ansvarlige.”
En artikkelserie i Verdens Gang om utenlandsk oppkjøp av vassdrag virket så alarmerende på regjeringen Michelsen at man omgående fremmet en proposisjon om midlertidig lov om konsesjonsplikt for kjøp av vannfall for utlendinger. Proposisjonen ble fremmet 31. mars 1906. Odelstingets medlemmer fikk kjennskap til proposisjonen i lukket møte tre dager etterpå, og syv dager etter fremsettelsen ble den såkalte ”Panikkloven” sanksjonert.
De såkalte «panikklovene» som ble vedtatt midlertidig i 1906, siktet mot å skaffe de folkevalgte styringsorganene en tenkepause, samtidig som de ville stanse det utenlandske oppkjøpet av de norske fossene. De som ville kjøpe måtte først skaffe seg «konsesjon», dvs. samtykke av den norske regjeringen til å erverve vannkraft og året etter ble den midlertidige lovgivningen utvidet til også å gjelde skoger og bergverk. Det ble innkjøpt konsesjonsplikt for alle selskaper med begrenset ansvar (aksjeselskaper). ”Panikkloven” satte midlertidig forbud mot at utlendinger eller ”uansvarlige” selskap kjøpte fosser uten konsesjon. ”Panikkloven” gjaldt bare fosser, og saker som Mjøsreguleringen i 1906 kom ikke under den. Produksjonen av elektrisk kraft bidro til å skape en ny industriell revolusjon, et teknologisk paradigmeskifte. Forvaltningen av denne viktige naturressursen ga støtet til politisk kamp mellom to hovedsyn. På den ene siden sto de konsekvente liberalistene, som ville ha fritt armslag for utenlandsk og norsk kapital, uten statsinnblanding. Mot disse sto de som ønsket nasjonal kontroll over naturrikdommene og de store kapitalsterke selskapene og en langsommere industriutvikling.
Kampen om konsesjonslovene strakte seg over et helt tiår, og førte til en deling av Venstre som satt med regjeringsmakten da “Panikkloven” ble vedtatt i 1906. Høire/Frisinnede Venstre og Venstre sto på hver sin side i den politiske kampen om konsesjonslovene. Særlig var kampen hard om prinsippet om hjemfallsrett.
1906: Konsesjon til Tyssefaldene
10.05.1906: Kgl resl. a) Konsesjon til A/S Tyssefaldene om erhverv av Tyssefaldene i Ullensvang. b) The Sun Gas Co. Ltd. Konsesjon for leie av kraft fra Tyssefaldene.
Arbeidsdepartementet: Meddelte vassdragskoncessioner (erhvervs, regulerings- og kraftleietilladelser) I. Før koncessionsloven (7. april 1906 – 18. september 1909).
s. 4: Om aktieselskapet Tyssefaldenes andragende har kanaldirektøren, hvem departementet har forelagt saken, uttalt, at han ikke for sit vedkommende finder noget at erindre mot dets indvilgelse. De paagjeldende eiendomme er beliggende paa et forholdsvis avsides sted, og der vil aldrig kunne bli spørsmaal om anvendelse av vandkraften til elektrisk drift av statens jernbaner.
… meddeles tilladelse til aktieselskabet Tyssefaldene, saalænge selskapets bestyrelse udelukkende bestaar av norske statsborgere, til at erhverve de paa vedlagte fortegnelse opførte eiendomme …
12.06.1906: Lov om adgang til å erverve skog, bergverk eller vannfall.
Panikklovens intensjon ble videreført. Hjemfallsretten ble innført etter denne loven. I bytte for ervervskonsesjoner pålegges en forpliktelse til vederlagsfritt å avstå vannfallet med dammer, kraftstasjoner m. v. til staten når en viss tidsperiode var gått. Loven omhandler ikke denne hjemfallsretten, den ble opprinnelig pålagt av forvalterne og ikke lovgiverne. Konsesjonsmyndigheten vurderte det slik at når man kunne nekte konsesjon, måtte man også kunne gjøre det mindre alvorlig, nemlig å gi konsesjon på hensiktsmessige vilkår.
12.06.1906: Stortinget besluttet utredning om Kanalvesenets tjenestemenn
Stortinget ba regjeringen om å utrede på hvilken måte Kanalvesenets tjenestemenn hadde engasjert seg med ”saker av samme natur som dem der sorterer under Kanalvesenet, samt i tilfelle å fremkomme med forslag til de forandringer kontoret vedkommende, som måtte finnes påkrevet”. Stortinget ville også at regjeringen skulle påse at Kanalvesenets funksjonærer ”ikke er privat interesserte i vannfall eller i sammes utnyttelse i forretningsøiemed”. Saken hadde bakgrunn i at ansatte i Kanalvesenet selv drev med spekulasjon i fosseoppkjøp.
1907: Første konsesjon med hjemfallsrett gitt til ”Aktieselskapet Kinservik”
Den første konsesjon med hjemfallsrett ble gitt til A/S Kinsarvik den 7. januar 1907 og gjaldt fall i Kinso i Hordaland. Hjemfallsoppgjøret for Tveitafoss kraftverk i Kinso ble foretatt på forskudd i 1976, og kraftverket ble solgt til Ullensvang kommune i 1977.
Arbeidsdepartementet: Meddelte vassdragskoncessioner (erhvervs, regulerings- og kraftleietilladelser) I. Før koncessionsloven (7. april 1906 – 18. september 1909).
”Naar 75 – sytti fem – aar er forløpet, regnet fra den dag da koncessionen er git, tilfalder samtlige vandfald med damme, kraftstationer med tilhørende maskineri og andet tilbehør og kraftledninger samt de til utbyggingen og kraftanlægget erhvervede tomter og servitutrettighter, der omfattes av nærværende koncession, staten uten vederlag.”
Hjemfallsretten ble instituert av administrasjonen og ikke av de lovgivende myndigheter. Den midlertidige konsesjonsloven var en fullmaktslov som ga regjeringen adgang til å knytte vilkår til meddelte vassdragskonsesjoner.
Ingeniør F. Størmers testamente: (Størmer hadde eierretter i Kinsaaen og A/S Den norske Carbidfabrik.)
”Efter min død blir først min gjæld at betale ved salg av et av mine vandfald. Resten av de nedenfor nevnte eiendomme skal med ¾ parter tilfalde det norske samlag og ¼ part til den norske ingeniør og arkitektforening at anvende paa nedenfor bestemte maate. De ¾ parter skal brukes til ophjælp av norsk (landsmaal) literatur og sprog og til at styrke norsk nationalfølelse og den ene ¼ part til at understøtte norske opfindelser, naar saadanne av de kompetente mænd blir anset for at fortjæne fremhjælp, heri ogsaa indbefattet hjælp til norske videnskabsmænd i naturfagene.”
Annaniassen 1983:
s. 1: Industrireisingen før den 1. verdenskrig var sterkt knyttet til utnyttelsen av landets naturressurser.
s. 4: Lovene var i utpreget grad formet som fullmaktslover. Det ble lagt i regjeringens/administrasjonens hender å praktisere dem ut fra et overordnet og allment / politisk skjønn.
s. 10: Justisdepartementets kommunalkontor behandlet vassdragskonsesjoner fra 7. april 1906 og fram til 5. november 1907. Ved kongelig resolusjon av denne dato ble det vedtatt å overføre behandlingen av vassdragskonsesjoner til kontoret for Vassdrags- og Havnevæsen i Arbeidsdepartementet.
s. 58: De første konsesjoner til selskaper med hovedsakelig utenlandsk kapital, ble gitt uten at Justisdepartementet og regjering stilte krav til annet enn styrets sammensetning og sete. Den første vassdragskonsesjon som regjeringen Michelsen meddelte den 10. mai 1906, var til ”A/S Tyssefaldene”. Det var den såkalte Eyde- gruppen eller ”Det norske aktieselskap for elektrokemisk industri” om stod bak dette foretaket. Her stilte administrasjonen krav bare til styresammensetningen. Den måtte utelukkende bestå av norske statsborgere.
Note 116: Bilaget, med vassdragskonsesjoner. Op. cit. s. 4. Årsaken til at A/S Tyssefaldene ble rammet av “panikkloven” lå i at selskapet ikke var formelt konstituert og firmaanmeldt pr. 7. april 1906. Kjøpekontrakten for vannfallene var imidlertid undertegnet allerede den 28. februar. Et brev fra Sam Eyde datert 18. april 1906 vitner om at ”panikkloven” kom brått på. I brevet prøvde Eyde å øve påtrykk for å unngå problemer med konsesjonstillatelsen. Trond Nordby har gjort oss oppmerksom på brevet som han har funnet i Christian Michelsens private arkiv. Jfr. Sam Eyde: ”Mitt liv og mitt livsverk”, Oslo 1956, s. 273.
1909 Lov av 18.09.1909 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom. ”De Castbergske konsesjonslover”. Hjemfallsretten lovfestet.
Johann Castberg ( 1862-1926)
Regler om konsesjonsplikt for erverv av fall over 1000 naturhestekrefter for alle andre enn staten, norske kommuner og norske statsborgere. Konsesjon til erverv kunne gis utenlandske statsborgere, selskaper m.v. med mindre allmenne interesser talte mot, men for selskaper med begrenset ansvar var det et vilkår at selskapet hadde sete i Norge og at mer enn halvparten av styremedlemmene var norske. Loven inneholdt bl.a. hjemmel for å sette konsesjonsvilkår om tidsbegrensning (hjemfall) på maksimalt 80 år, og om kraftavståelse til kommuner.
De endelige konsesjonslovene av 1909 ga ingen fortrinnsrett til norske kapitalselskaper som så mange argumenterte for og som representerte et av stridspunktene. Lovene stilte utenlandske og norske interessenter likt: Alle måtte la norske nasjonale myndigheter være et mellomledd som i allmennhetens interesse kunne stille vilkår ved kjøp av naturressurser. Bare stat, kommune eller norske borgere (ikke aksjeselskap) skulle kunne kjøpe fosser uten konsesjon. Foruten vilkår som gjaldt kraftleveranser, norsk arbeidskraft og norsk utstyr, kunne staten kreve at selskapet benyttet norske forsikringsordninger, betalte midler til fattigkommunen, skaffet arbeiderne husrom, tomt til forsamlingslokale og samvirkelag.
Lovene inneholdt klausuler om «hjemfallsrett», dvs. at oppkjøpet, enten det var av utenlandske eller norske selskap, innebar at kjøperne etter en periode på fra 60 til 80 år forpliktet seg til å overgi naturressursene og alle typer utbygginger og industrielle anlegg til statlig eie uten vederlag. Oppkjøperne hadde slik en begrenset periode de kunne erstatte og skape ny kapital av sine investeringer. Det er vanskelig å forstå dette i internasjonal sammenheng relativt radikale lovverket uten at en tar i betraktning at Norge nylig hadde vunnet sin selvstendighetskamp i forhold til Sverige. Det var ilden fra denne kampen som virket som drivkraft for de folkevalgte som mest engasjerte seg. Tankegangen var enkel. Hva betydde den politiske selvstendigheten hvis mulighetene til å bestemme over den økonomiske utviklingen og industrialiseringen av landet skulle undermineres av tilfeldigheter innenfor den kapitalistiske markedsøkonomien? Skulle det fortsette slik at enkeltindivider skulle kunne selge sine naturressurser til store utenlandske og internasjonale selskaper med det resultat at den norske staten ikke fikk noe å si over et så viktig område som den industrielle utviklingen? Det rennende vann hadde preg av en felles ressurs, som det var behov for å skaffe staten rådighet og kontroll over. Dette var årsaken til at Justis- og Politidepartementet i 1909 ikke fant å kunne anbefale et forslag om ”egentlig hjemfall”, det vil si at vannfallet skulle tilfalle den tidligere eier ved konsesjonstidens utløp.
I norske historiske framstillinger framstår de norske konsesjonslovene som ganske unike, mens det snarere var slik at det var en bevegelse i retning av større samfunnskontroll med bruken av naturressursene i de store industrinasjonene i Europa. De voksende teknologiske mulighetene gjorde naturressurser til et stadig knappere gode. De som kjempet for lovene i Norge, viste i utstrakt grad konkret til hva som var på dagsordenen i andre land. Det ble vist til at det var i de «civiliserede land» kravet om kontroll ble fremmet, mens det var de «halvciviliserede» stater som Siam og Marokko, som la seg åpen for utenlandsk kapital.
De som ønsket konsesjonslover i Norge, kunne også vise til at for sterke utenlandske eierinteresser også bokstavelig talt kunne ta over den politiske kontrollen. Dette kunne skje hvis store utenlandske selskaper fikk så omfattende eiendommer i landet at de ville blande seg inn i indre politiske forhold for å fremme sine kapitalinteresser. Den sterkeste motstanden mot konsesjonslovene hadde sin grunn i at de ble sett å være i konflikt med den private eiendomsretten, et av de bærende prinsippene i den norske grunnloven. Ikke bare ville loven at staten skulle kontrollere hvordan den enkelte disponerte sin eiendom hvis det gjaldt fossekraft, mineraler og skoger, men lovforslaget av 1909 inneholdt også bestemmelsen om «hjemfallsrett», dvs. at naturressursene med de industrielle utbyggingene skulle tilfalle staten etter en periode på 60-80 år vederlagsfritt, altså uten kompensasjon til eierne.
Dette skapte så stor strid og var en så ny tankegang at saken i mange år var til behandling i Høyesterett der utfallet i 1918 ble godkjenning under tvil med et knapt flertall. Det store spørsmålet var om hjemfallsretten innebar et grunnlovsstridig inngrep i den private eiendomsrett. Ved siden av den prinsippielle motstanden var det også en utbredt bekymring for at Norge verken hadde kapital eller teknisk kyndighet og pga av konsesjonslovgivningen ikke ville kunne oppnå dette fra utlandet for å modernisere og industrialisere landet.
Mange så på manglende industrialisering som en årsak til at så mange nordmenn dro til Amerika og viste til at strømmen fra Tyskland hadde avtatt i takt med industrialiseringen der. Noen av de sterkeste talsmennene for konsesjonsloven uttrykte engstelse for en rask industrialisering og dermed for en for rask omforming av både det norske landskapet og det norske samfunnet. Norske politiske ledere hadde ofte et bilde av europeiske industriarbeidere som et underbetalt proletariat i ulykkelige levekår opprykket fra sin tilhørighet. Man så for seg at en rask industriutbygging ville måtte føre til stor innvandring av arbeidskraft med de problemene det førte med seg.
En stor innvandring i forbindelse med gullgruvene var nettopp en av de avgjørende krisefaktorene som førte til den brutale krigen i Sør-Afrika. Ledende menn tenkte at utviklingen i Norge måtte gjerne ta litt lenger tid, fordi det var viktig at nordmenn selv fikk delta i den omformingen av samfunnet man så for deg. Et for stort nærvær av overlegen teknologisk kompetanse utenfra ville kunne lamme norsk virksomhet og initiativ i den industrielle utviklingen.
Og uten en bestemmelse om hjemfallsrett ville også framtidige generasjoner holdes utenfor. For å si det moderne: Tanken var at utviklingen måtte skje på nordmenns premisser og for at så skulle skje, var det ikke en så stor ulempe at storkapitalen i noen grad ble skremt bort til Norge i større utstrekning hadde fått bygd ut egen kompetanse til å være med på den teknologiske utviklingen.
Hvordan har vurderingene av konsesjonslovene vært i ettertid? Hindret og forsinket de industrialiseringsprosessen i Norge? Før krigen var dette ofte «historiens dom». Senere vurdering bygd på ny forskning har understreket den store og raske ekspansjonen i norsk teknologi og industri i årene som fulgte. Utenlandsk kapital lot seg i liten grad skremme og konsesjonslovene kom til å virke stimulerende både fordi de ble håndhevet liberalt og fordi de ble brukt til i størst mulig grad å stimulere norsk deltakelse, norske leveranser og til å kreve utbygginger som også kom lokalsamfunnene til gode. I løpet av den hårde striden om lovene skjedde det en endring i synet på eiendomsrett. Den måtte ikke komme i for stor konflikt med fellesskapets behov, måtte ikke i for stor grad favorisere noen på bekostning av de mange. Samfunnet måtte styre og kontrollere slik at naturressursene kunne tilfalle fellesnytten.
De som kjempet fram konsesjonslovene trodde på at det var en selvfølgelig oppgave for staten å beskytte de svake i samfunnet. Johan Castberg, som tilhørte partiet Venstre og som har blitt kalt konsesjonslovenes far, uttrykte det slik: «Staten, det er samfunnets sterke arm, som kan brukes til at gjøre ret, til at beskytte de svake, til at skaffe såvidt mulig lige vilkår for de små og de store til deres næringslivs fremme. Det er denne arm, som skal moderere den grusomme lov, som gjelder i naturen, at den sterke hersker over den svake, at den sterke tramper den svake ned, at den svake har ret til at bestå overfor den sterke. Det er nettopp samfunnets sterke arm, staten, som kan hindre at dette prinsippet blir rådende i samfunnslivet.»
1911 Lov av 04.08.1911 om vassdragsreguleringer i industrielt øyemed. ”Vassdragsreguleringsloven”
Bestemmelser om at tillatelse til vassdragsregulering var nødvendig i mange tilfelle av hensyn til offentlige eller allmenne interesser, og det ble innført en rekke konsesjonsvilkår, bl. a. regler om konsesjonskraft og konsesjonsavgifter. Konsesjonstiden ble satt til maksimalt 80 år, og staten kunne i visse tilfelle overta driften av reguleringsanleggene etter konsesjonstidens utløp.
Tillegg og forandringer i 1912. På visse vilkår fikk kommunene rett til å ekspropriere vannfall. (Lov av 15. august 1911: Om tvungen avståelse av vannfall i visse øiemed til kommuner”. Kommuner kunne kreve tvungen avståelse av vannfall ”når det ansees påkrevd for tilfredsstillelsen av en kommunes eller dens innvåneres behov for kraft til lys, varme, gårdsbruk, håndverk eller småindustri.” Dette er et av de klareste uttrykkene for prioriteringene av kommunene og den alminnelige forsynings bruksområde.
14.12.1917: Lov om erhvervelse av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. ”Industrikonsesjonsloven”
Myndighetenes kontroll med utnyttingen av vannfall ble intensivert og forkjøpsrett ble innført. Loven inneholdt en rekke bestemmelser med hjemmel for å fastsette detaljerte og obligatoriske konsesjonsvilkår. I tillegg til vilkår om tidsbegrensning på maksimalt 60 år (hjemfall til staten) og kraftavståelse til kommuner, kom det bestemmelser om direkte økonomiske ytelser til kommuner i form av konsesjonsavgifter. Kommuner kunne få reguleingskonssjoner på ubegrenset tid. Det ble innført konsesjon på overdragelse av aksjer eller parter i selskap som sitter med eiendomsrett eller annen rettighet underlagt konsesjonsplikt etter loven. Erverver pålegges konsesjon for slike kjøp dersom han oppnår majoritet i selskapet. En viktig lovendring ble foretatt i 1969, da bl.a. konsesjonsplikten ble utvidet til å omfatte kommuner og fylkeskommuner.
14.12.1917: Lov om vassdragsreguleringer. ”Vassdragsreguleringsloven”.
Vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 nr. 17 oppstiller krav om konsesjonsplikt for vassdragsreguleringstiltak som fremmer industrielle formål. Industriformål omfatter først og fremst kraftproduksjon, men også direkte bruk av vann som prosess- eller kjølevann.
Vassdragsreguleringer skal i følge vregl. § 1 første ledd forstås som «anlæg eller foranstaltninger til regulering av et vasdrags vandføring, derunder ogsaa utvidelse eller forandring av ældre reguleringsanlæg». Ut fra lovens forarbeider og forvaltningspraksis er det klart at konsesjonsplikten etter vassdragsreguleringsloven er begrenset til å gjelde utjevning av vannføring over året og ikke omfatter døgn- og ukereguleringer. Overføring av vann er etter vregl. § 1 annet ledd likestilt med reguleringer.
Reguleringsprosjekter som ikke øker vannkraften i et vassdrag med over 3000 naturhestekrefter, eller i vannfall som hensiktsmessig kan nyttes under ett med over 500 naturhestekrefter, og ikke medfører skade for allmenne interesser eller naturforholdene, er ifølge vregl. § 3 nr. 2 unntatt fra vassdragsreguleringslovens regler.
Både Vassdragsreguleringsloven og Industrikonsesjonsloven fastsetter at ved hjemfall skal en del av anleggene eller deres verdi, dog ikke mer ennn en tredjepart, tildeles ”de kommuner hvor vannfallet, kraftverket eller reguleringsanleggene ligger.”
1940: 15. mars 1940 Lov om vassdragene ”Vassdragsloven”
Allerede i 1909 ble det nedsatt en kommisjon for å vurdere endringer i Vassdragsloven av 1887, men arbeidet med den alminnelige lovgivningen om vassdragene kom noe i bakgrunnen på grunn av lovgivningen om ervervs- og reguleringskonsesjoner. Vassdragslovkommisjonen avga i 1918 en innstilling med forslag til ny vassdragslov, som også omfattet bestemmelsene om vassdragsreguleringer. Innstillingen ble forelagt flere departementer, og i 1922 oversendt NVEs hovedstyre for uttalelse. NVE avga uttalelse i 1933, og utkastet ble deretter behandlet i Arbeidsdepartementet og Justisdepartementet før Ot.prp. nr. 65 med utkast til gjeldende vassdragslov ble fremmet i 1939. Lov om vassdragene 15. mars 1940 (V) inneholdt ikke bestemmelsene om vassdragsreguleringer, og avvek også på enkelte andre punkter fra kommisjonsutkastet.
Vassdragsloven av 15. mars 1940 nr. 3 er den generelle lov om vassdragene og inneholder blant annet regler om eiendomsrettsforhold, ekspropriasjon, konsesjonsplikt og tilsyn med tiltak i vassdrag. Loven gjelder for alt overflatevann, jfr. V §§ 1 og 10, og har enkelte regler som også er benyttet på grunnvann. Prinsippet om privat rådighet over vassdragene fremgår av V § 1 hvor det slås fast at vassdragene tilhører eieren av den grunn de dekker. En viktig begrensning i eierens rådighet fremgår av V § 8 som oppstiller forbud mot uten særskilt adkomst eller hjemmel i lov å utføre vassdragstiltak som kan medføre skade for private og allmenne interesser. I tillegg til alminnelige regler inneholdt loven spesielle bestemmelser om forskjellige bruksformål. Loven hadde regler om grenser i vassdrag, oppgrunning, kloakker, forurensning, vannledningsanlegg, brønngraving, tørrlegging, vannkraftutbygging, ferdsel, fløting, sikring mot erosjon og utrasing m.v.
Vassdragsloven stadfester at det er fri fløtingsrett i alle vassdrag som fra naturen er fløtbare. Dette gjelder også vassdrag som er blitt gjort fløtbare etter at loven trådte i kraft, men her skal det ikke være allmenn rett til fløting av hensyn til anlegg og arbeider som er satt i verk for fløtingas skyld.
Vassdragsloven ble forvaltet av Vassdragsdirektoratet i NVE. Inntil lov om vern mot vannforurensning kom i 1970 hadde vassdragsloven et kapittel om forurensning av vassdrag. § 48: Ingen må slippe ut i vassdrag ting som … § 49: Om utslipp fra industri, fast eller flytende det kreves tillatelse. Vassdragsloven av 1940 gjaldt ikke de eksisterende utslippene. Loven gjaldt bare utslipp til vassdrag; ikke til grunnen eller til marine områder. Forurensning av f. eks. fjorder kunne bare reguleres ved hjelp av havneloven som bare kunne brukes hvis forurensningene hindret skipsfarten.
Tyssedal, 2003.
Litteratur / kilder:
NVEs arkiv: Pakkeserier for behandlede vassdragskonsesjoner 1906, 1907, 1908 og 1909.
Arbeidsdepartementets arkiv, Vassdragsavdelingen.
A/S Tyssefaldene, arkiv
Annaniassen, Erling: Rettsgrunnlag og konsesjonspraksis: en undersøkelse av rettsgrunnlaget for vassdragskonsesjoner og dets håndhevelse i tidsrommet 1906-1910, Hovedoppgave i historie - Universitetet i Oslo, 1983.
Balsvik, Randi Rønning: Lokale ressurser og politisk styring: de norske konsesjonslovene (Local Resources and Political Control: the Norwegian Laws of Concession) Trykt i: Becoming Visible - Indigenous Politics and Self-Government. Edited by Terje Brantenberg, Janne Hansen, and Henry Minde. The University of Tromsø, Sámi dutkamiid guovddáš - Centre for Sámi Studies, Tromsø, Norway 1995.
Bryggesaa, Aa.: Korte træk av Koncessionssakens historie. Utgitt av Norges Venstreforening 1912.
Byrkjeland, Martin: A/S Bjølvefossen 1905-1931. Ein analyse av eit foretaks etablering. Hovudfagsoppgåve i historie Universitetet i Bergen 1985.
Einarsen, E.: Fossespørgsmaalet I. Udenlands II. Indenlands. Samtiden 1907 og 1908.
Gjørv, Ole Andreas: Stortingsdebatten om konsesjonsloven for fosser, bergverk og annen fast eiendom av 18. sept. 1909. Hovedoppgave i historie - Universitetet i Oslo, 1959.
Hatlebakk, Thorvald Edvin: Striden om omreguleringa av Mjøsa 1906/07, bakgrunn og konsekvenser : en studie over sak og politikk i et praktisk spørsmål. Avhandling (magistergrad) - Universitetet i Oslo, 1954.
Jørberg, L.: The Industrial Revolution in Scandinavia 1850 - 1914, London 1970.
Lande, Eivind: Kraft og konsesjon: lokaliseringen av Norsk Hydros produksjonssystem i Telemark 1902-1940. Hovedoppgave i historie - Universitetet i Oslo, 1999.
Lange, Even: The Concession Laws of 1906 – 09 and Norwegian Industrial Development. Scandinavian Journal of History nr. 2, 1977 s. 311 – 330.
Lid, O.: Norsk konsesjonslovgjeving i historisk perspektiv. I: Om lov om erverv av fast eiendom, Oslo 1975.
Motzfeltdt, U. A.: Den norske vasdragsrets historie indtil aaret 1800 med domsamling. Avhandlinger utgit ved Det juridiske fakultet, Kristiania ; no. 1. Kristiania : Brøgger ; 1908.
Myrvang, Knut Egil: Utviklingen av konsesjonslovene i Norge. Studentoppgave - økonomi/administrasjon ; RL 5, Bø : Telemark distriktshøgskole ; 1982.
Oanes, Atle: Lov og lokalsamfunn: konsesjonslovene og Jørpeland 1910-1930. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen, 1994.
Reiersen, Hans Jarle: Høyre og konsesjonspolitikken 1906-1909 : en studie av holdninger og interessemotsetninger i Stortingshøyre. Hovedoppgave i historie - Universitetet i Bergen, 1979.
Sanness, John: Kampen om konsesjonslovgivningen våren 1906. Hovedoppgave i historie - Universitetet i Oslo, 1940.
Sogner, Knut: Skaperkraft. Elkem gjennom 100 år 1904 – 2004, Oslo 2004.
Konsesjonar:
A/S Tyssefaldene (Erhverv av Tyssefaldene i Ullensvang). The Sun Gas Co. Ltd. (Leie av kraft fra Tyssefaldene). Kongeleg resolusjon av 10. mai 1906.
North Western Cyanamid Cd. Leie av 4000 hk. fra Alby United Carbide Factories ltd. i Ullensvang. Kongeleg resolusjon av 25. januar 1908.
Nitrogen Products and Carbide Company Limited. (Tilladelse til at indeha aktiemajoriteten i North Western Cyanamide Company). Kongeleg resolusjon av 24. april 1914.
A/S Hardanger Elektriske Jern- og Staalverk og A/S Det Norske Nitridaktieselskab (Leie og fremleie av indtil 14 400 h. k. fra A/S Tyssefaldene). Kongeleg resolusjon av 7. august 1914.
Kongeleg resolusjon av 13. november 1914: I medhold av lov om anlæg av taugbaner og løipestrenger av 14de juni 1912 meddeles A/S Tyssefaldene tilladelse til anlæg og drift av en ca. 3.1 km lang taugbane fra lastestationen i Tyssedal i Hardanger til endestationen ved selskapets damanlæg ved Vetlevand overenstemmende med Arbeidsdepartementets forslag i foredrag av 13de november 1914.
Det norske Nitridakteselskap (Leie av 30 000 el. hk. m. v. fra A/S Tyssefaldene). Kongeleg resolusjon av 14. mai 1918.
Alby United Carbide Factories Limited. (Tilladelse til erhverv av aktiemajoriteten i A/S Aura.) Kongeleg resolusjon av 12. september 1919.
Alby United Carbide Factories Limited, Odda. Anvendelse av inntil 5000 el. hk. av den fra A/S Tyssefaldene leiede kraft til kalcinering og partiel grafitering av antracit m. v.) Kongeleg resolusjon av 9. juli 1920.
A/S Hafslund (Erhvervelse av aktiemajoriteten i A/ S Tyssefaldene. Kongeleg resolusjon av 3. oktober 1924.
Det Norske Zinkkompani (Leie av 30 000 – eventuelt inntil 100 000 – el. Hk. fra A/S Tyssefaldene m. v.) Kongeleg resolusjon av 3. oktober 1924.
Det Norske Nitridaktieselskab (Leie av 45 000 – eventuelt inntil 100 000 – el. Hk. fra A/S Tyssefaldene. Kongeleg resolusjon av 3. oktober 1924.
A/S Tyssefaldene (Regulering av Tysso) Kongeleg resolusjon av 3. oktober 1924.
A/S Tyssefaldene (Regulering av Øvre Tysse) Kongeleg resolusjon av 28. april 1928
The British Oxygen Company Limited (Tillatelse til å overta aksjemajoriteten i Odda Smelteverk A/S). Kongeleg resolusjon av 12. august 1937
Odda Smelteverk A/S (Erverv av 8035 aksjer i A/S Tyssefaldene). Kongeleg resolusjon av 17. mars 1939.
Odda Smelteverk A/S (Forhøylse av aksjekapitalen til kr. 2 500 000 samt tillatelse for The British Oxygen C. Ltd .til å overta samtlige de nye aksjer.). Kongeleg resolusjon av 11. august 1939.
Odda Smelteverk A/S (Tillatelse til erverv av 2407 ordinære aksjer i A/S Tyssefaldene, m.m). Kongeleg resolusjon av 16. mai 1947.
Odda Smelteverk A/S (Erverv av 190 ordinære aksjer i A/S Tyssefaldene, m.m). Kongeleg resolusjon av 6. februar 1948.
A/S Tyssefaldene (Regulering av Vendevatn i Ullensvang samt tillatelse til å føre avløpet fra vatnet over til Øvre Bersåvatn) Kongeleg resolusjon av 21. mai 1948
A/S Tyssefaldene (Regulering av Vendevatn m. v. Fornyelse av konsesjonen. Planendring.) Kongeleg resolusjon av 4. juli 1958
