Senteret er nasjonalt kompetansesenter innen maritime fag, og er blant de største fagmiljøene i Norden for restaurering av båter og fartøy.
Senteret inneholder smie, reipslagerbane («Reperbahn»), båtbyggerverksted og restaureringsverft.
Den unge damen,som var guide, startet omvisningen på kaia hvor Hardanger- jakta «Mathilde» lå for anker. Den kan leies for kortere eller lengre dagsturer, og om sommeren seiler den på tokt langs kysten. Hvert tokt er på fem dager, og det er stor rift om plassene . Vår og høst er det leirskole ombord. Gjett om dette er kjempepopulært !
Langs kaien lå det jammen også en gammel kjenning, nemlig «Tysso».
Og like bortenfor lå det også en Oddabåt, og det var «Eitrheim». Men den var et sørgelig syn ! Verre vrak har jeg knapt sett ! Mellom 1937 og 1957 fraktet den arbeidsfolk mellom Odda og Nitriden i Tyssedal.
Siden ble den solgt og gikk i forskjellige ruter både her og der, men på et eller annet tidspunkt sank den og lå under vann i 9 måneder. Ikke rart den ser ut som den gjør ! Den ble hevet i juli 2016, og ligger nå altså i Norheimsund, men om det går an å restaurere den, er vel tvilsomt pga enorme ødeleggelser og like enorme kostnader.
Det diskuteres nå med riksantikvaren og en stiftelse i Hardanger om det likevel lar seg gjøre.
På båtbyggerverkstedet lå et digert robåtlignende fartøy, som vi fikk vite var en «kyrkjebåt». Den rommer nok en bra stor menighet ! Den skal forresten overleveres til Hardanger Folkehøgskule på Lofthus i disse dager.
Den er helt og holdent håndlaget og bygd etter gamle prinsipper, ikke med meter og centimetermål, men med utgangspunkt i båtbyggerens egen kropp.
Det vil si at han, (for det var helst en han), brukte sine egne armer til mål og beregninger. Helt utrolig! Det måtte jo være samme person som fullførte båten, - kunne ikke dra inn personer med kortere eller lengre armer !
Vi fortsatte runden til reipslagerbanen («Reperbahn», nei, ikke det du tenker på!) og fikk demonstrert materiale og teknikker for hvordan større eller mindre skipstrosser ble laget opp gjennom tidene. I den forbindelsen kan jeg nevne uttrykket «En rød tråd» som de fleste kjenner. I moderne språk betyr det jo en linje, gang i en historie, en sammenheng el. lignende, men opprinnelsen skriver seg fra den engelske skikken å merke marinens tauverk med en innspunnet rød tråd for å markere hvem som eide det. Marinen hadde sett seg lei på svære tyverier av tauverk, og den røde tråden gjorde det lettere å avsløre tyvegods.
Besøket ble avsluttet med bildespillet «Fjorden var vegen» som ga en fin historikk om båtens betydning gjennom tidene før veitrafikken overtok det meste av frakten.
Nå var hodet fullt og magen tom, og vi satte kursen mot Sandven Hotell hvor det var bestilt lunsj, og etter desserten fikk vi en ekstradessert, nemlig en historie av Vidar Våde «Min usynlige hjelper». Det er rent så man kan begynne å lure på «Åndenes makt» !
Nå var både kropp og sjel tilfredsstilt for en stund, og vi begynte på turen hjemover som gikk over Kvandal- Utne til Agatunet.
Agatunet er det så mye å si om at det er nesten umulig, og hver gang Guttorm Rogdaberg tar oss med på en omvisning, får vi vite mer, mye mer!
Jeg våger meg ikke ut på en historikk, men foreslår at folk bruker nettet og alt som er tilgjengelig for å hente opplysninger, eller aller helst ta en tur selv!
Agatunet er eldre og mer spennende enn tidligere antatt og er en perle både i vårt nærområde og på nasjonalt plan.
Dette var siste stopp på årets studietur : En vakker, interessant og lærerik dag, så vi får si som den klassiske stilavslutningen: «Då me kom heim, var me alle samde om at det hadde vore ein fin tur!»
Ingunn Eitrheim
