Norsk Trikotasjemuseum i Salhus. Foto: Trikotasjemuseet
Er det noe å studere der da, spør du kanskje ? Ja, du har vel hørt om Kronemakko, altså bl.a. lange hvite underbukser med tilhørende trøyer, med og uten hull a la helsetrøyer?
Og dette er bare litt av sortimentet.
Dette er nå en saga blott, men fabrikkens historien er fortalt gjennom Norsk trikotagemuseum som det nå heter.
Vidar Våde leser dikt i Salhus. Foto: Ingunn Eitrheim
Vi fra Odda ble mottatt i kafeen hvor vi fikk servert en solid lunsj, og heldigvis hadde vi med oss Vidar Våde som ga oss små dikt med hverdagsbetraktninger. Og ikke minst fortalte han om tre av smedene som jobbet i Tyssedal tidligere. Rørende var det lille diktet han hadde skrevet til sin bror Jonny, som var en av de tre.
Deretter gikk vi til filmrommet og fikk en halvtimes gjennomgang av fabrikkhistorien.
Museet sin guide Anneli Belsvik Aras. Foto Ingunn Eitrheim
Og så fikk vi den store omvisningen av en meget flink guide, ved navn Anneli Belsvik Aras. Vi begynte i kjelleren og arbeidet oss opp gjennom etasjene.
Hva som ble gjort de forskjellige stedene, ligger egentlig i navnene.
1. Kjelleren : Karderiet
2. Spoleloftet
3. Strikkeloftet
4. Syloftet.
I et rom innenfor syloftet var klippebordet, og det var det eneste stedet stedet på fabrikken de fikk gå med hvite frakker!
Opprinnelsen til Salhus Tricotagefabrik kan spores tilbake til 1859 hvor to framsynte menn startet byggingen av fabrikklokaler. Der ville de produsere strikket tøy og lage klær av dem. Trikotasje betyr rett og slett strikket stoff.
Mellom 1865 og 1888 var arbeidsstokken rundt 50-60 personer, og fabrikasjonen temmelig primitiv.
I begynnelsen kjøpte de ferdigspunnet garn fra Arne fabrikker, men etter noen år fikk de egne spinnemaskiner. Ulla kjøpte de fra Sogn, og de vasket og bearbeidet den fra bunnen av : Karding, spinning og søm.
Etter hvert som sømmen kom inn, ble det flere og flere kvinner i arbeidsstokken, og til å begynne med måtte de holde symaskin selv, og de var ikke elektriske. Dette måtte det jo komme en forandring på.
Etter som arbeidsstokken økte, skjønte fabrikkledelsen at for å få folk til å slå seg ned i Salhus, måtte de bygge boliger, og dessuten trengtes skole, noe fabrikken ytte store midler til å få i gang. Dessuten ble det bygd kirke som også ble godt «sponset» av fabrikken.
I 1875 var det omtrent 200 personer som var bosatt i Salhus.
Men i 1888 skjedde det noe : Uheldige investeringer førte til konkurs i 1888, og maskiner, anlegg, arbeiderboliger, skolebygg og direktørbolig ble lagt ut for salg.
Etter dette ble virksomheten reorganisert som et aksjeselsap med en av stifternes sønner som disponent for bedriften Salhus Væverier.
De kom seg på beina igjen og i 1888 ble det som vi i dag kjenner som Salhus Tricotagefabrik formelt etablert. Den ble modernisert med tanke på utstyr og produksjonsanlegg, og utover på 10-,20- og 30-tallet gikk det så det suste.
Alt ble elektrifisert, nye arbeiderboliger ble bygd, arbeidsstokken økte, og på det meste i 1957 arbeidet 360 mennesker der, - 30 funksjonærer og 330 arbeidere.
Av arbeiderne var 206 kvinner og 124 menn.
Fabrikken produserte strømper, undertøy, gensere (islendere) og badedrakter til både kvinner og menn, og Krone Maco ble en av fabrikkens mest kjente merkevarer.
De gikk også vekk fra bare ull (som de kjøpte fra Sogn) til å bruke bomull fra Egypt.
På begynnelsen av 1980-tallet kom fabrikken i økonomisk krise, for de klarte ikke å holde tritt med eksporten fra lavprisland. Spinneri-og karderiavdelingen ble lagt ned,men resten av fabrikken var i drift fram til 1989, og hadde altså eksistert i 130 år.
Anneli demonstrere en av maskinene. Foto: Ingunn Eitrheim
Historien er tatt godt vare på og vedlikeholdt på museet: Alle de gamle maskinene fungerer,og vi fikk virkelig se dem i sving. Anneli kunne kunsten!
Etter kaffe og vafler gikk turen hjemover med Per Ystanes som trygg sjåfør. Han har også tatt gruppebildet.
Museumslaget på tur. Foto: Bussjåfør Per Ystanes
Ingunn Eitrheim
