33 personer hadde meldt seg på, og med flott buss og dyktig sjåfør la vi i vei over Saudafjellet. Det var nok enkelte som syntes det ble i smaleste, bratteste og skumleste laget med så digert kjøretøy, men ingen grunn til panikk.
I Sauda ble vi møtt av fire representanter for Sauda Sogelag, og omvisningen begynte ved Folkets Hus. Sauda har ikke bare latt være å rive det, slik som Odda gjorde, men er attpåtil i gang med å restaurere det. Omviser var kultursjef Åshild Marie Øverland, og det var tydelig at dette brant hun for.
Hun begynte med å ønske oss velkommen til «stavkyrkja i Sauda». Benevnelsen hadde Frank Aarebrot lansert i foredraget «200 år på 200 minutter» på NRK. Han sammenlignet de flotte veggmaleriene i bygget med friser i stavkirkene. Nå fikk ikke vi se disse, for de er til restaurering.
Denne bygningen er det såkalte «Nye Folkets Hus» fra 1931. Fagforeningene fikk tomt av bedriften i 1929, og mye av arbeidet med bygget ble gjort på dugnad.
Huset har vært brukt til mange formål : Mange politiske organisasjoner, barne-og ungdomsorganisasjoner, kor, revyer, karneval, kino, juletrefester og dans, opptil flere ganger i uka. Det er vel slik det var i Odda en gang også ?
Apropos dans, så har Kjartan Fløgstad uttalt følgende :»På dansane var fire generasjonar med, heilt til piggtrådmusikken kom og øydela, med el-gitarar, forsterkarar, synthezisar og jentehår på gutar og songar med engelsk tekst .«
Nabohuset ble totalskadd i brann i januar 2013, og da åpnet det seg nye muligheter for utvidelse av bruksområdet og modernisering.
Saken om nevnte modernisering ble behandlet i Sauda kommunestyre 10.04.13, og følgende vedtak ble gjort :»Kommunestyret vedtar å satse på Folkets Hus som Saudas framtidige kulturbygg under forutsetning av at Sauda kommune får kjøpe bygget for kr.1,- av Sauda Fabrikkarbeider-forening» Og det fikk de.
Nå var det tid for middag på Kløver, og vi ble servert vidunderlig mat !
Etterpå var vi klare for den store rundturen gjennom boligområdene. Som i Odda er det en tydelig forskjell på hvor man bodde, og hvordan man bodde. Eierne av Sauda Smelteverk ble pålagt av kommunen å bygge boliger for sine ansatte, og bydelen Åbøbyen (eller Amerikabyen, som den også ble kalt), ble oppført i tre deler. Den nederste delen var for den laveste arbeiderklassen, den midterste for funksjonærer mens den øverste var for direktøren og andre med høye stillinger. Klasseskillet i Åbøbyen var markant helt fram til 1960-årene. Det ble diskutert om det kunne være helseskadelig å bo i den nederste delen, for den lå så nær fabrikken som spydde ut røyk. En sykdom de kalte lungebrann herjet i årevis, og rundt hundre mennesker døde. Legene ved sykehuset slo fast at det kunne ikke skyldes røyken, men enhver kan jo tenke sitt. Men det er fortsatt ingen offisiell forklaring på hvorfor så mange mennesker døde. Men det er i hvert fall et faktum at antall lungebranntilfeller gikk sterkt ned da røyken ble borte.
I boligene var det stor forskjell på hva de kunne tillate seg. I arbeiderboligene var det maling på veggene, og det ble sagt at de fikk ikke lov å slå inn en spiker uten tillatelse, i funksjonærboligene hadde de tapet på veggene , mens i «de fines» boliger øverst var det både tapet og annen stas. Ja, det blir sagt at direktøren dro til Oslo og kjøpte tapeter hos Steen & Strøm !
Vi var inne i Industriarbeidarmuseet, som i 1917 ble bygd som bolig for fire familier.
Da vi kom inn i gangen, var det som å komme inn i en av arbeiderboligene i Folgefonngata, og slik var leiligheten også. Huset var i bruk som bolig til ca.1976. I annen etasje er det innredet en leilighet i 1960-tallsstil.
Resten av huset inneholder fotoutstilling, kontor, møterom og kjøkken.
Det hører med til historien at brukerne av disse boligene etter hvert ønsket å eie hus selv, og smelteverket tilrettela dermed et eget byggefelt for bydelene der tomtene ble lagt ut, til svært gunstige priser. Disse husene fikk adressen «Egne Hjem». Noen som kjenner seg igjen ?
Siste del av rundturen gjennom byen gikk til et gammelt kraftverk, Sauda Kraftanlegg III, fra 1930, og videre gjennom fabrikkområdet, som har hatt flere navn og eiere. Manganlegeringsverket ble grunnlagt i 1915 og i produksjon fra 1923. Det tilhørte amerikanske Union Carbide Company og het Electric Furnace Products Company. I 1981 ble det overtatt av Elkem med navnet Sauda Smelteverk, men Elkem solgte det i 1999 til det franske konsernet Eramet. De produserer ferrolegeringer til bruk i stålindustrien,- det meste går til eksport. Man kunne skrive bok om Sauda, og det har jo Kjartan Fløgstad gjort i høyeste grad. Andre kjente saudinger er Bjørn Eidsvåg og Reidar Brendeland. Det er farlig å nevne noen, for man glemmer så mange andre, men disse navnene er i hvert fall velkjente. Visste du forresten at i Sauda snakker man «sausisk»?
Til slutt er det bare å slå fast at Museumslaget har hatt enda en vellykket
studietur, og vi takker Bjørn Seim for godt opplegg og reiseledelse. Både quiz og mange morsomme historier i bussen !
Ingunn Eitrheim
