Museumslaget for NVIM har hatt høstens studietur, 25.august, denne gangen til Visnes kobbergruvemuseum, eller Vigsnes, som det gamle navnet er.
Etter en deilig middag i Administrasjonsbygningen var det omvisning i selve museet. Guiden vår var en glimrende forteller, så god at han bør nevnes ved navn : Rune G. Håkonsen.
Foran en stor modell av hele området holdt han oss i ånde, så vi satt som tente skolelys. Det går alltid historier om hvordan store mineralfunn ble gjort. På Røros heter det at en skremt reinflokk sparket opp mose og lyng slik at en spesiell rødbrun stein kom til syne. Denne ble undersøkt, og dette var begynnelsen til den rike Storwartzgruven.
Kobberfunnet på Visnes dukket også opp ved en tilfeldighet, men ikke fullt så malerisk : I 1864-65 var jærbuen Torbjørn Brualand på sildefiske utenfor Visnes, og plutselig kjente han at han måtte på land i et høyst nødvendig ærend. Da han reiste seg etter vel utført gjerning, så han en stein med en rustbrun farge. Han skjønte at dette kunne være noe verdifullt, og noe han kunne tjene penger på, men det ble jo altfor stort å ta tak i for ham. Sammen med Mauritz Kartevold tok han kontakt med Charles De France som var Antwerpen Gruveselskaps representant i Norge. De overtok rettighetene til malmfunnet , og De France ble direktør i selskapet. Funnet var så rikt at Vigsnes kobberverk AS kom i drift allerede i 1865. Bedriften gikk så det suste, og i løpet av sju år økte bemanningen fra ca.20 til over 500.
Fra å være et lite fiskerleie ble det altså på kort tid en hektisk gruveby med over 3000 mennesker !
Fra 1877 og de neste 10 årene stod Vigsnes kobberverk for 65 % av den norske kisproduksjonen. På grunn av sin høye kvalitet var kobberet en ettertraktet vare. Dette var årsaken til at Vigsneskobberet bl.a. ble brukt til ”Frihetsstatuen” i innseilingen til NY. Den ble gitt som gave fra Frankrike og overlevert 28.oktober 1886. Den er 92 m høy når man regner med sokkelen.
Sjefene og ingeniørene var franske eller belgiske, og De France var en framsynt mann som satset på moderne teknologi og oppfinnelser. Vigsnes kobberverk var på den tiden det største og mest moderne i Nord-Europa. Det kan nevnes at trykkluftboremaskinen var på plass på Vigsnes 20 år før den ble tatt i bruk på Røros. Bell oppfant telefonen i 1875, og fem år etterpå var den installert på Vigsnes. Elektrisitet hadde de også bare 6 år etter Edisons oppfinnelse av glødelampen i 1879. Og hovedstaden Christiania fikk ikke elektrisk lys før sju år etterpå ! Som en kuriositet kan nevnes at museet har i sin samling den første elektriske glødepæra som ble tatt i bruk allerede ca. 1870, og den virket inntil for få år siden !
Samfunnet vokste, og De France ville at folk skulle ha ordentlige steder å bo. Det ble bygd skole, sykehus, meieri og butikker, et skikkelig velferdssamfunn. Lensmann og ordensmakt hadde de også, og dessuten et lite fengsel.
