Nei, ikke på Haukeli, men ved Fyksesundet. Datoen var lørdag 27.august.
Til sammen var vi 34 personer som nesten fylte en flott ny, turbuss fra Odda rutebuss. Flink sjåfør brakte oss trygt til Steinstø der charterbåten ”Peer Gynt” ventet på oss.
Det var skumle værmeldinger, og regnet øste ned da vi dro fra Odda, men merkelig nok regnet det mest mens vi var under tak, enten i bussen eller båten. Vi fant ut at ”overkommandoen” hadde medlidenhet med oss.
Turen innover den ca. 10 km lange fjorden mot Botnen hadde selvfølgelig vært flottere med sol og klarvær, men det var utrolig vakkert likevel. Vi hadde ikke guide om bord, men kommentarene var spilt inn på CD så vi ble hele tiden oppdatert på hva vi så til styrbord eller babord. Like ved Steinstø ligger et visningsanlegg for laks. Det begynte som oppdrettsanglegg i 1978, men i 2007 ble det omgjort til et visningsanlegg. Etter hvert som smolten vokser, flyttes den over i flere merder og blir solgt når slaktevekta er 4-5 kg. Noe som er viktig i våre dager, er at det ikke har vært sykdom på fisken i dette anlegget.
Plutselig er vi under Fyksesundbrua. Da den ble bygd, var den den lengste hengebrua i Nord-Europa. Rart å tenke på …. Den ble åpnet i 1937 av daværende kronprins Olav. Grunnen til at den er lysregulert, er ikke at den er for smal, men at den ikke tåler ubegrenset tyngde.
Ved Telstø og Grytenes er det nylig bygd et småkraftverk som gir kraft til ca. 500 husstander. Ved Klyve slutter veien, så herfra og innover er båt det eneste framkomstmiddelet. I Klyve er det store kvartsforekomster, og fra 1938 ble det drevet gruvedrift her helt til for ca. 30 år siden.
Fyksesundet er djupt, 300 m på det djupeste, og fjellene på begge sider er ca. 1000 m høye med fosser som kaster seg ut over fjellsidene.
På styrbord side innover kan vi så vidt skimte Skåro, gården til Jon Skår, som ble landskjent etter et av programmene til Oddgeir Bruaset. Det kunne skrives mye spennende om denne beleste og kloke eneboeren på Skåro, men det fortjener en egen artikkel.
Vi nærmer oss nå det lille grendesamfunnet Botnen hvor det har bodd folk fra 1606. Botnen blir også kalt ”Hardingfelas vogge” og er særlig kjent for ”Trondafelene” laget av Trond Botnen. På det meste var det 15 gårder her inne. Husdyrene bestod av sauer, kyr, hester og geiter. Ikke alle hadde arbeidet sitt heime på gården. Noen jobbet i sandtaket på Botnen, som var i drift til ca. 1950. Sanden ble transportert ned til kaien og videre ut fjorden med lateskute. Andre jobbet på fabrikken i Høyvika hvor man begynte med å vinne ut svovelkis, men etter hvert også kalkskifer og kleberstein. Ennå er det et mylder av gruveganger i berget her, og fabrikken står slik den var da den ble nedlagt i 1960.
Botnen hadde tidligere eget hotell, Flatabø. Dette var et godt utgangspunkt for dem som ville gå over fjellet til Hamlagrø eller vice versa. Hotellet brant ned i 1994, men allerede året etter begynte gjenoppbyggingen hvor de gamle murene ble brukt til gjenreisingen. Dette ble nå til Botnen Gjestetun. Her er det overnattingsplass til ca.25 personer fordelt på hovedhus, stabbur og sovesal. På gårdstunet er det også en badestamp. Serveringslokalene rommer ca. 60 personer. Det finnes også dyr på Gjestetunet : Skotsk høglandsfe og sauer. Disse går ute hele året og er med på å holde kulturlandskapet i hevd..
Vertinnen , Marit Botnen, er en strålende kokk, og all mat er kortreist, dvs. råvarer fra gården. Vi fikk servert karbonader, pølser og kjøtt fra det omtalte høglandsfeet, og dessuten karamellpudding og is med friske bær. Alt hjemmelaget.
Fra fjorden og opp til Gjestetunet er det 1,4 km. Grei vei å gå , men også en minibuss til skyss for dem som trenger det.
På båtturen hjemover fikk vi høre sagn og eventyr om forskjellige tildragelser opp gjennom historien, Omtrent hver stein i Fyksesundet har navn etter en person eller hending : En flat stein heter ”Brurasenga” hvor et nygift par måtte tilbringe bryllupsnatta da de kom ut for uvær på hjemveien. Vi får håpe kjærligheten holdt dem varme !
Et annet beskrivende navn er ”Gygraræve”. Ei trollkjerring ville hindre at kristendommen skulle nå henne, for hun visste at når kirkeklokkene kimte, ble hun til stein. Det skjedde, og hun føyk på hodet inn i berget, og etterlot seg er djupt søkk, ”Gygraræve”. Barna hennes, Helga og Per, fikk samme skjebne, derav Helgasteinen og Perasteinen.
Vi avsluttet turen på Steinstø Frukt-og Kakebu. (Morsomt navn ) Der ble det en livlig handel med frukt, kaker, eplesaft og annet snadder, så det var nok mange hjemmeværende som fikk seg noen godbiter når ”turisten” kom hjem !
Ingunn Eitrheim
