Ingeniør Sigurd Christian Brinch, f.1873, var øverste stedlige byggeleder for de første anleggene i Tyssedal mens ingeniør A. Scott-Hansen hadde den administrative ledelsen ved Sam Eydes Ingeniørkontor i Oslo. Brinch var utdannet bygningsingeniør fra Calmers i Göteborg og hadde deltatt i jernbane- og kraftutbygging i inn- og utland. I en alder av 81 år, skrev han sine erindringer fra et langt og interessant liv.
Etter flere år med jernbaneutbygging i Zululand i Afrika, kom ingeniør Sigurd Christian Brinch til Norge og søkte jobb ved Sam Eydes Ingeniørkontor. Den første jobben førte han og familien til Odda og Tyssedal for en periode fra 1906 til tidlig i 1909. Videre var han i årene 1909-12 knyttet til Norsk Hydro-utbyggingene ved Lienfoss kraftanlegg og Svelgfoss reservestasjon i Notodden-området. Fra 1912 til han gikk av i 1951, var han adm. dir. for Arendals fossekompani. I perioder var han også stortingsrepresentant.
Vi presenterer her et redigert utdrag av Brinchs erindringer fra anleggstida i Tyssedal:
Oppdragsgivere og investorer
Tyssefaldene blev bygget ut for å skaffe kraft til en karbidfabrikk som skulle bygges i Odda. 'Alby United Carbide Co.' som blev ledet av Dr. Alb. Petterson. Navnet hadde selskapet efter Alby ved elven Ljungan i Väst-Norrlands län hvor fabrikken hadde levet sine ungdoms år. Det er visstnok riktigere å si at man var blitt enige om å flytte anlegget fra Alby til Odda, hvor større kraftmengder kunne skaffes fra Tysso. Der var adskillig engelsk kapital interessert i 'Alby'. Bak Tyssefaldene stod et interessentskap bestående av Wallenberg (det store svenske bankierhus), Eyde, Heradshøfding Tilberg, en svensk herre ved navn Sacks. Dr. Petterson var visstnok også med. Hjorth (Kverner) hadde samlet det meste av rettighetene omkring Tysso. Han solgte disse til selskapet.
Traseen til rørgata fra fjorden opp til Lilletopp. Foto: Kraftmuseet arkiv
Planer og anlegg var pionerarbeid
Planene for utbygging av kraftanlegget var utarbeidet av Eydes Ingeniørkontor i samarbeide med 'Vattenfallsbyrån', et svensk konsulentfirma. Planen gikk i store trekk ut på å putte Tysso inn i en Ca 4 km lang tunnel oppe i Skjeggedalen 420 m.o.h. Tunnelen gikk i en bratt fjellside utover Tyssenuten og derfra i to rørledninger ned til kraftstasjonen ved Hardangerfjorden. Det var noe 'nesten' enestående i Europa, dette. Amerika hadde vi ingen føling med. Escher-Wyss (Schweits) som leverete turbinene til Tysse, påsto riktignok at de hadde erfaringer i forbindelse med denslags fallhøyder, men erfaringene kunne ikke være av så gammel dato, for det første lignenede anlegg - Brusio i Schweits - ble ferdig omtrent samtidig med oss. Det var litt av en jobb dette å påta seg for en ung mann, men la meg si det med en gang - det gikk godt.
Bygging av rørgata
De 420 m fra kraftstasjonen opp til rørinntaket i fordelingsbassenget kan deles i fire avsnitt:
nederst, opp til en høyde av vel 100 meter gikk terrenget i en forholdsvis rimelig stigning, så kom et svaberg ca. 150 m høyt, i 60 graders vinkel på toppen av dette et svært overheng som vi måtte sprenge oss igjennom, og ovenfor dette kom vi opp på hva folkene deroppe kalte for 'sletta', der lå rørgaten bare i 45 grader. Arbeidsstokken besto for en stor del av folk fra fjorden, hvorav flere hadde vært i arbeide på Bergensbanens høyfjell. Stø, bra, flinke folk. Det var lite skoft i regnvær, men oppe på toppen holdt de meg unna når det blåste hardt, og det var det ikke så mye å si på, det kunne være nifst nok deroppe i godvær. Det var mange lag som arbeidet i rørgaten, og for at de ikke skulle skyte hverandre ihjel, innførte vi bestemte skytetider. Det nederste laget brennte av til fastsatt tid, og så smalt det videre oppover med 5 minutters mellomrom. Det var jo et nesten uhyggelig terreng å arbeide i, men lykkeligvis slapp vi igjennom hele anlegget med bare et ulykkestilfelle - en mann brakk lårbenet. Taket glapp for et spett. Det kunne jo likegodt hendt på flate bakken.
Rørtunnel i fordelingsbassenget 1907. Foto: Kraftmuseet arkiv
Tunnelen
Da vi kom til Odda var arbeidet i tunnelen igang. Den nødvendige kartlegning, triangulering og stikningsarbeid, som ikke var noen enkel affære i de hengbratte liene, var glimrende gjennomført av Per Ugland ved Eydes Ingeniørkontor. Allting klaffet på en prikk. Arbeidet var bortsatt til Strøm & Hornemann - eller kanskje Hornemann alene. Strøm var visstnok ved en tid gått over til å bli sjef for Riksforsikringen, en institusjon han ikke hadde særlig mye tilovers for som entreprenør. Det skaffet jo en masse extra arbeide. Ingeniør Ragnvald Lie var ansatt som kontrollør for tunnelarbeidet, hvis stedlige leder var Ing. Lyng.
Midlertidige boligforhold og sosial omgang
Der var ennu ikke noen ferdige hus i Tyssedal, så vi slo oss midlertidig ned i Odda hvor vi kom til å hygge oss sammen med mange prektige mennesker: Hotel Hardangers vertsfolk Tollefsen og frue, Dr. Kvam og frue og Karbidens folk Dr. Petterson, Ingeniørene Bruse, Rosengren og Haldin. Såvidt jeg husker må det ha vært senhøstes 1906 at vi flyttet inn i eget hus i Tyssedal. Arbeidet var da godt igang over hele anlegget, dvs man var litt misfornøyd med fremdriften i tunnelen og våren 1907 ble det holdt et opgjør med Hornemann og Tyssefallene overtok arbeidet. I stedet for Ing. Lyng kom Ing. Schult ned fra Gravehalsen og Ing. Lie overtok utbygningen av Samnangeranlegget for Bergen kommune. I anledning oppgjøret var Direktør Scott-Hansen kommet over fra Oslo. Det var ingen Bergensbane på den tiden, så det var å reise kysten rundt. I Arendal hadde han plukket med seg Konsul Chr. Eyde. Deres opphold i Tyssedal falt omkring 17. mai og vi hadde noen festlige dager sammen, som endte med en avskjedsfest på Fleischers hotell på Voss hvortil Lie og frue og Rikke og jeg efter innbydelse fulgte dem.
Arbeidet med anlegget gikk sin programmessige rolige gang og 30. april 1908 - samme dag som Inger kom til verden - satte vi spenning på overføringslinjene til Karbidfabrikken i Odda.
Høyere makter våket over montering av rørgata …?
For å motstå et trykk på vel 400 m var den nedre del av rørledningen laget av helsveisede rør med tommetykt gods. De var en 5-6 m lange og veiet vel 4-5 tonn. De var valset ut i den ene ende for å gi plass for neste rør og festet til dette med en dobbelt rad nagler. Alt i alt kunne det vel være en halv hundrede rør av denne typen, med noe mindre godstykkelse eftersom man kom opp i høyde. Rørene var boret ferdig for nagling og hver skjøt sammenpasset i verkstedet (tysk Tyssen) - lengre opp var rørene alminnelig klinkede rør. Lagerplassen for rørledningen var langs med kaien ved veien til kraftstasjonen. Ved monteringen, som ble utført av Moss Mek. Verksted, ble hvert enkelt rør tatt i en kran og lagt på en tralle og kjørt på plass fra en skinnegang, som fulgte rørgaten helt til topps. Ved første utbygging ble det lagt ned to rørledninger. Alt forløp uten uhell med unntagelse av at et av de sveisede rør ramlet av trallen, gikk utfor kaikanten og slog den utvalsede enden i fjellet nedenfor. Da det ble tatt opp igjen, viste det seg noen mystiske sprekker i mønjemalingen ved siden av naglehullene, og ved nærmere undersøkelse kom det for en dag at rørkransen var feilboret, feilboringen proppet igjen og boret pånytt. Kransen var på denne måten nesten løs. Vi turde ikke tenke på hva som ville hendt om det var blitt lagt inn i rørledningen. Vi satte øyeblikkelig en pålitelig mann til å skrape hver eneste nagleskjøt, men fant ingen andre feil. Det ene røret falt utover kaikanten og slo den utvalsede enden så hardt i fjellet at feilen kom for en dag. Vi begynnte å undres på om det ikke oppe i lia - kanskje under Folgefonnen på den andre siden av fjorden - satt en høyere magt som passet på at alt gikk riktig for seg. Et ganske underlig tilfelle var det i alle fall.
Flere rør blir montert under utvidelsen i 1911-1912. Foto: Kraftmuseet arkiv
Maskiner og utbyggingspotensiale for Tysso I
Maskinene i den første utbygging av Tyssefallene, Pelton turbiner fra Escher-Wyss og generatorer fra ASEA, har med alminnelig vedlikehold vært i drift til i år (1954) da de skal skiftes ut med større aggregater. Første utbygging av Tysso var beregnet på en vannføring av ca. 12 m3 per sekund, et resultat noen var kommet til på grunnlag av observasjoner ved Vassdragsvesenets nedbørstasjoner i distriktet. Disse lå imidlertid alle lavt i terrenget og man var ikke oppmerksom på at den del av nedbøren som ikke ble oppfanget av Folgefonnen - regn og sne i traktene her på Vestlandet kommer i alt vesentlig med sydvestlig vind - den hoppet så å si over fjorden og slo ned i Tyssos høyerliggende nedslagsfelt, som ligger på en 1500-1600 m.o.h. og grenser inn mot Rjukanfeltet. Vi satte igang direkte avløpsmålinger i Tysso nede hos oss og kom til et avløp - riktignok bare basert på gjennomsnittet av 2 år - av ca. 25 m3 per sekund. Det var selvfølgelig for kort tid til å bygge noe på, men ga iallfall en antydning av en betydelig større vannføring enn opprinnelig antatt.
For å få litt nærmere rede på mulighetene for en fremtidig magasinering i fjellvannene, dro jeg sommeren 1907 på en oppmålingsekspedisjon, da de gamle amtskarter var svært lite pålitelige. Det var i første halvdel av Juli og på de øverste vannene mot Rjukanfeltet satte jeg opp mitt tachymeter på isen. Jeg fikk imidlertid ikke mere med disse sakene å gjøre, for i løpet av høsten 1908 - vinteren 1909 trakk Eyde og Wallenbergerne seg ut av Tyssefallene, og jeg ble tilbudt arbeide ved utbyggingen av Lienfoss ved Notoden, et anlegg som jeg sammen med C.W. Eger bygget ut i 1909 - 1912.
Tyssefallene ble overtatt av Heradshøvding Tilberg sammen med noen skånske banker og Ragnvald Blakstad kom inn. Ved hjelp av en større utvidelse av Ringedalsvann som magasin, magasinering av vann i fjellvannene og overføring av et mindre vassdrag fra Lofthus, er Tyssefallene senere utvidet fra 35.000 til ca. 120.000 HK. Der foreligger dessuten utarbeidede planer for et Tysse II av lignende størrelsesorden 'på toppen' av Tysse I, i et fall fra fjellvannene og ned til Ringedalsvann. Tyskerne begynte på dette under krigen, men rakk ikke svært langt. Foreløpig er det så vidt meg bekjent, stillet i bero. Tyssefallene leverer nu kraft til en utvidet Karbidfabrikk, cyanamidfabrikk (kvelstoffgjødning) og et stort anlagt Zinkverk på vestsiden av fjorden et stykke utenfor Odda.
Montering av generator i kraftstasjonen Tysso I i 1912. Foto: Kraftmuseet arkiv
Bebyggelsen, folket og livet i anleggstida
Ved flytningen ut til Tysse kom vi litt vekk fra våre venner i Odda. Avstanden var 6 km og ingen vei, men vi hadde en bra overbygget motorbåt, så avstanden spilte forsåvidt ingen rolle, det var bare det at vi måtte på sjøen. Før fabrikkene i Odda kom igang kunne det være ishindringer, men sjelden av lengere varighet. For oss østlendinger var det jo et litt underlig klima til Norge å være. Jeg husker vi plukket blomster av Fru Tollefsens høystammede La France roser lille julaften 1907.
Men la oss se litt på de mennesketyper vi kom i kontakt med. Først vil jeg nevne mine medarbeidere, ingeniører og kontorfolk. Her var jeg usedvanlig heldig, vi trakk hele tiden utmerket godt sammen. Jeg har tidligere nevnt at vi hadde en stø, god arbeidsstokk - for en stor del 'Haringer' fra fjorddistriktet.
Hele den indre delen av Sørfjorden var brattlendt, men akkurat der Tysso løp ut i fjorden, var et en liten slette. Her var det bygget to rekker med barakker for folkene som arbeidet med kraftstasjonen og den nedre del av rørgaten. Det var dessuten en ganske rummelig spisebrakke og en kombinert kontorbygning og messe bygget i to etasjer. Med de nødvendige lagerrum etc. utgjorde dette hele bebyggelsen nede ved Tyssos utløp. På sydsiden av elven var det under Tveitenuten et lite platå hvor det var reist et par ingeniørboliger - en bolig for materialforvalteren og en bolig for et par oppsynsmenn, hvor også senere en Schweitsisk og et par Svenske montører holdt til. Huset fikk av den grunn navnet 'Babylon'. Folkene ville av og til ha litt fest, fortrinnsvis en lørdagskveld og hadde fått beskjed om da først å henvende seg til Kontoret. Der fikk de som regel det svar at de måtte så gjerne holde fest, vil bare ikke ha noe fyll og spetakkel, at de måtte oppnevne sitt eget 'ordensvern' og sørge for at alt gikk for seg i sømmelig former.
Lossekai og skinnegang langs sjøkanten i Tyssedal i 1907. Foto: Kraftmuseet arkiv
Brennevinsgauker og politimyndighet
Ved en sådan anledning hadde det sneket seg inn en brennevinsgauk og da det jo her som ellers fantes 'brodne kar' skjedde det nok endel omsetning av varene. Det hadde jo festnet seg en gjengs markedspris på det området basert på '96%', men de tørstige sjele fant snart ut at varen langfra holdt mål mht 'procenten'. De slo deg derfor sammen en 3-4 stykker for å gi ham en ordentlig lærepenge. Mannen hadde imidlertid tydeligvis hørt noe om at angrep er det beste forsvar og gikk på den første og beste med en lommekniv, og før de andre fikk stoppet ham, hadde han hakket en masse små og store sår både høyt og lavt på sitt offer.
Han ble imidlertid tatt forsvarlig vare på og politiet i Odda varslet. Vi hadde ingen arrest hos oss. Han ble hentet i motorbåt og satt inn i trygg forvaring der inne. Men det stakkars 'offeret', å skulle de gjøre med ham? Da var det en i flokken som hadde vært utsatt for noe lignende en gang,, han holdt på at de måtte få desinfisert sårene, ellers kunne det 'sette seg vondt' i dem. De fikk fatt i materialassistenten 'Gamle Finne' på 'bua' og det eneste brukbare han hadde var lysot. Det fikk de utlevert en bra porsjon av og desuten hva der fantes av forbindingssaker. Så ble han vasket i lysol, tullet inn i bomull og surret med gazbind. Og hvis noen kan forestille seg hvordan det føles med lysol i åpne sår, så vil han forstå at stakkarens almenbefinnende nærmest sto på nullpunktet, for ikke å si under. Ja stakkars mann. Så var det Finne kom springende opp til meg og banket i veggen, det var jo langt på natten også, jeg måtte komme ned og greie opp 'for nu slår de hverandre i hjel'. Jeg fikk ham til å vekke min nabo, materialforvalteren, som hadde vært i politiet i Oslo og vi dro da ned for å se på sakene. Da var imidlertid alt dette unnagjort.
Avskjed med Tyssedal
Som nevnt hadde jeg tatt i mot Eydes tilbud om å være med å bygge ut Lienfoss ved Notodden. Da Tysseanlegget stod ferdig i sin første utbygning var det å si adjø til alle vore gode venner i Tyssedal og Odda. Det var trist å si adjø, men jeg er glad for at kontakten blev holdt vedlike, for manges vedkommende like til idag. Ing. Lie og Bruse fra Karbiden og ikke mindst Jersins, som vi først traff i Odda som ansatt ved Karbiden
Første del av kraftstasjonene i 1908. Arkitekt Thorvald Astrup. Foto: Kraftmuseet arkiv
Til jobbkonferanse på Notodden med retur via Rjukan og Hardangervidda
Før vi forlot Tyssedal for godt, hadde vi vært en tur til Lienfoss for å konferere med Eger om anlegget. Vi hadde en eventyrlig tur tilbake via Rjukan, Møsvann, Mogen, Argehøid, Normannslågen, Eidfjord (Vøringsfossen), Tyssedal. Det hadde regnet noe ganske forskrekkelig i flere dage, så vi måtte stadig uti og vasse, selv i små bekker som man ellers gik tørrskodd over.
Fra Ing. Sigurd Brinch's erindringer
