Ingebrigt Olai Johannessen var utdanna smed, og kom til Odda i 1911. Han var født på Natland i Fana i 1878.
Før han kom til Odda dreiv han si eiga smie i Bergen, han var gift med Synnøve, og tok til seg ein ung gut som sat i rullestol. I 1910 fekk Ingebrigt og Synnøve sonen Alf.
I pinsen 1911 reiser familien til Odda for å besøka syster til Synnøve og mannen hennar. Svogeren arbeider på fabrikken i Odda, og då Ingebrigt besøker han der og får sjå smia, bestemmer han seg for at her vil han arbeida, han vil flytta til Odda.
Allereie før han får seg arbeid i Odda, sel han smia si i Bergen, tar med seg familie og flyttelass og reiser med båt til Odda. Når dei kjem fram bur dei først hos svigerinna, medan Ingebrigt søkjer arbeid. Han finn det i Tyssedal, der han arbeider med å montera dei to siste røyra i røyrgata ovanfor kraftstasjonen.
Seinare får han arbeid på Oddafabrikkane, mellom anna som maskinist i Lindehuset.
Tilsette ved Lindeanlegget til North Western Cyanamide Company. Foto: Kraftmuseet arkiv
Ei tid arbeider Ingebrigt som røyrleggjar hos Martinussen, som eig huset "Ulvahiet" i Straumen der Ingebrigt får ei leilegheit til seg og familien. Ein varm sommar brenn huset ned, og Synnøve vert hardt skadd i brannen. Familien har ikkje noko forsikring, så dei står nok ein gong på bar bakke. Dei må igjen bu hos Synnøve si syster.
Familien til Ingebrigt har fått seg eiga leilegheit, då Synnøve plutseleg dør, og Ingebrigt står aleine med den 6 år gamle sonen Alf. Han kan ikkje lenger ta seg av den funksjonshemma Øyvind, som må reise attende til Fana.
Då Odda sjukehus vert bygd i 1917/18, søkjer kommunen og etter ein vaktmeister. Ingebrigt får nyss om stillinga, fleire meiner at dette er ei stilling Ingebrigt vil passa til. Det er mange søkjarar, men skjebnen ser ut til å ha ei meining med at Ingebrigt skal få jobben. Ei natt kjem dr. Haavik - som var med i byggekomiteen og skal verta leiar på det nya sjukehuset - inn på Lindehuset. Han vil ha ei bøtte med is til ein pasient. Det er ikkje uvanleg at lækjarane då stikk innom Lindehuset, der dette kan fiksast relativt raskt.
"Vi kunne fryse ei bøtte med is på en time når vi satte ei bøtte vann i en stamp og tappet flytende surstoff over den". Fortel Ingebrigt. "I den timen vi måtte vente, gikk jeg rundt med dr. Haavik og forklarte han hvordan Lindeanlegget fungerte. Han var svært imponert, og det har nok gjort sitt til at han trygt kunne anbefale meg til vaktmesterstillingen".
Ingebrigt får stillinga som vaktmeister, og han og sonen Alf skal bu på sjukehuset. Dette er som å vinne i det store lotteriet, meiner Ingebrigt. No har han husvære til seg og sonen, og kosten får dei også på huset.
Odda sjukehus - 1918-1959. Foto: Kraftmuseet arkiv
Arbeidet som vaktmeister er allsidig; styra fyringa til sentraloppvarming og varmt vatn, gjera reperasjonar, henga opp speil, setja opp nye møbler, transportera sjuke, assistera ved operasjonar osb. Det tek ikkje lang tid før Ingebrigt vert kalla tusenkunstnaren.
Sjukehuset var bygd for 28 pasientar - i nødsfall 35 hvis ein sette inn ekstra senger. I tillegg til betjeninga på elleve personar, var det tilsett ein kjøkkensjef. Det var Herborg Berland frå Hålandsdalen, som var utdanna som beste elev ved Hjeltnes Hagebruksskule i Hardanger. Ho laga så god mat, at sjukehuset i Odda etterkvart får ord på seg for å vera det beste sjukehuset i matvegen i heila landet. Dr. Haavik er påpasseleg med at utgiftene ikkje vert for store, utanom på maten, den skal vera god.
Ingebrigt er med og etablerer Odda Dramatiske Selskab, og Odda Mannskor. Han er aktivt med i arbeidarforeiningar og er ein av ildsjelene for at Folkets Hus vert bygd. Som vaktmeister på sjukehuset har han no ikkje noko "ordna fritid" lenger, han kan få fri hvis det passer slik, og berre om han ikkje er altfor langt vekk, slik at ein kan sende bod på han om naudsynt.
Ingebrigt Olai Johannessen (f,h) som skodespelar i Odda Dramatiske Selskab ca. 1920. Foto: Kraftmuseet arkiv
I erindringane sine fortel Ingebrigt om fleire episodar han opplevde som vaktmeister:
"Et av de første årene jeg var der, ble idrettsmannen Anders Røthe fra Voss innlagt. Han hadde fått en skade under brytetreningen og ble lam. Han kunne bare bevege hodet og den ene armen fra skulderen til albuen. Dr. Haavik og dr. Gjerløv som drev Odda apotek, trodde ikke at han kunne leve mer enn 3-4 dager, men han levde i 30 år. Jeg hadde mye arbeid med Anders Røthe. Jeg måtte massere han, bøye armene og beina hans, og gi han middag hver dag i 28 år. Dr. Haavik mente at han måtte få bøker å lese, men det var vanskelig, for han var ikke i stand til å bla. Så jeg begynte å spekulere på en innretning der han kunne nytte den bevegelsen han kunne gjøre med hodet og den ene armen. Etter mange dagers - og helst netters - spekulasjon, laget jeg et apparat så han kunne lese bøker og bla om selv, ved hjelp av en trepinne som hadde et slags spyd i enden som han holdt i munnen. Senere laget jeg et større apparat som han kunne lese aviser med."
Anders Røthe med radio og spesiallaga apparat på Odda sjukehus. Foto: Kraftmuseet arkiv
"Jeg fikk stor anerkjennelse for disse apparatene. En sjømannsprest fra England ville kjøpe det. Han ville ta det med til London hvor det var så mange krigsinvalider. Han kunne få ta det med seg - jeg ville ikke ha noe for det, men jeg mente at det ville bli vanskelig å bruke det til andre enn han det var spesialtilpasset til.
Ingeniør Harlof som var bestyrer på fagskolen var så interessert i apparatet, at han lånte det med ned på fagskolen for at elevene skulle få se det og lage en tegning av det. Denne sendte de med sjømannspresten til London. Senere fikk jeg høre at det ikke var noen som kunne bruke apparatet i England, siden ingen av de invalide hadde samme lammelser som Røthe hadde.
Denne Røthe var også utdannet smed, så vi hadde mye å snakke om, og det var til stor adspredelse for oss begge. Senere fikk han radio, der jeg laget et ratt på knappene så han kunne stille radioen selv med en pinne han holdt i munnen.
Mang en kveld satt jeg inne hos han, og det var en fin avkobling til alt maset fra 10 kvinnfolk hele dagen. For det var et evig mas fra de vekket meg til jeg la meg om ting som måtte gjøres. Hver gang jeg traff en av de ti, het det: Johannessen! Her er en tett vask, ....Johannessen! Her er en kran som lekker! .....Johannessen! Et vindu på nr. 7 er knust! ....Johannessen!......det mangler en pære, bosspannene må tømmes, sengklærne skal luftes, sikringer skiftes! ..... Det hendte jeg syntes det ble ropt Johannessen! fra hvert et vindu når jeg var ærend i Odda for å hente medisin på apoteket."
Nifse episodar
"Det bodde en engelskmann i Odda. Han var landsforvist fra England av familien. Han het Sydney Hart, og bodde på det store Hotel Hardanger inntil det ble kjøpt av Odda kommune. Da flyttet han til Grand Hotel. Familien i England betalte for han. Han var en flink maler og malte akvareller. Han hadde visst en trist tilværelse, så en morgen skar han strupen over på seg selv. Men han traff ikke pulsåren. Han kom på sjukehuset, der dr. Haavik sydde han sammen. Jeg måtte stå og holde hodet, snu på det ettersom dr. Haavik gikk et stykke fra, siktet og kommanderte; - litt mer til høyre, litt mer til venstre! Det var en nifs jobb. Sydney Hart døde tre dager etter, noe han nok var svært tilfreds med."
Kunstnaren Sidney Hart budde i Odda i 26 år. Foto: Kraftmuseet arkiv
"En annen nifs jobb måtte jeg gjøre da en anleggsarbeider som hadde ligget lenge på sjukehuset døde. Vi kalte han Trondhjemskalle. Han sa at han var forberedt på å dø, men syntes det tok lang tid. Da døden endelig kom, befridde den han for det smertefulle sykeleie.
Dr. Haavik hadde ikke funnet ut hva som egentlig feilte mannen, om det var TBC eller kreft. Så han bestemte at han skulle obduseres. Jeg var med under obduksjonen for å holde en lampe sånn at dr. Haavik kunne se bedre. Da han var ferdig med obduksjonen sa han til oversøster; - Finn nål og tråd til Johannessen så kan han sy det sammen. Han har jo sett på så mange ganger at han kan gjøre det.
Ja, jeg fikk nål og tråd, de andre gikk, og jeg ble alene med liket av Trondhjemskalle i likkjelleren. Det var nifst, og til å begynne med tok jeg lange sting for å komme meg ut derfra snarest. Men så begynte jeg å tenke på hans mor, som hadde holdt ham på fanget da han var liten, om hun kunne se at jeg skyndte meg for å bli ferdig og ikke tok det så nøye hvordan det ble gjort. Jeg tenkte på hvordan skjebnen hadde ført ham i livet, og om det var i samsvar med de ønsker hans mor hadde hatt for han. Jeg begynte å føle meg i morens sted og begynte å ta små og pene sting. Og da jeg var ferdig, begynte jeg forfra igjen, tok et sting mellom hvert så det skulle bli pent. Jeg fikk en slik underlig fred over meg, og det var ikke så nifst lenger å være i likkjelleren. Han hadde ingen pårørende igjen, og jeg skulle brenne det eneste han eide; en gammel seddelbok full av gulnede papirer. Før jeg brant dem ble jeg nysgjerrig og ville se hva som var i den. Da fikk jeg se at denne mannen hadde vært en ualminnelig flink arbeider. Boken var full av gode attester fra forskjellige ingeniører på Bergensbanens forskjellige avdelinger. Jeg kom også over et kjærlighetsbrev fra en jente oppe i Nordland. Bokstavene og ordene var som en tredjeklassings, men kjærligheten var en voksens."
"Ikke alle sjukesøstrene skulle vært søstre. En del av dem hadde visst gått den vegen bare for uniformens skyld. Men det var en del som virkelig hadde den ånd og hjertelag en søster bør ha. De var snille med pasientene og behagelige å arbeide sammen med.
Julaftene var uforglemmelige høytidsstunder, når pasientene, selv om de hadde store smerter, lå med strålende øyne og sang. Jeg husker spesielt en anleggsarbeider som ble kalt "Kalle jikk-jakk"; han lå med en knust fot som var sydd sammen med streng. Han sang med, trødde takten med den knuste foten så han lå og grein med ansiktet vridd i smerter, men han sang av full hals så alle måtte snu seg og se. Da de fikk julegodter i kurver laget av kartong og kulørt papir, ble det helt stille. Da lå selv slike robuste karer som anleggsarbeideren "Kalle jikk-jakk" med tindrende øyne og var som barn."
Andre verdskrig
Under okkupasjonen på 1940-talet smugler Ingebrigt inn ein radio til Anders Røthe slik at han framleis skal få følgje med på det som går føre seg i verda. Dette vert oppdaga av tyskarane, og Ingebrigt vert arrestert. Tyskarane sender han til Ulven fangeleir i Bergen, der han er i 3 månader.
Då han kjem heim att, er det ikkje ei sjølvfølge at han får attende stillinga som vaktmeister.
"Etter mye baksnakking fra en oversøster flere år tilbake, som hun skriftlig unnskyldte seg for etter at hun ble kristen, hadde dr. Haavik og jeg et heller anstrengt forhold. En annen grunn til dette var kanskje også at jeg ikke ville være slik som doktoren ville at jeg skulle være; gå og bukke med ryggen i 45 graders vinkel og si "Herr overlege". Doktoren sa en gang; "Aldri går det an å få disiplin i Dem!" Men jeg syntes at jeg kunne mitt fag like godt som han kunne sitt."
Ingebrigt får fortsetta som vaktmeister, og sjølv om han og dr. Haavik helst går og skuler på kvarandre, får han etterbetalt løn for dei tre månadane han har vore i fangenskap.
I 1948 har Ingebrigt vore vaktmeister på sjukehuset i 30 år. No er han 70 år gamal og flytter inn i det nye huset sonen Alf og kona har bygd i Haugesund. Ingebrigt fortset å ha heimeadresse i Odda, og søkjer seg til slutt inn på aldersheimen i Vasstun. Ventelista er lang, og i mellomtida bur Ingebrigt saman med tidlegare kjøkenbestyrerinne Borgny Berland i Odda. Dei trivdes godt i lag som arbeidskolleger den gong på sjukehuset, og no koser dei seg saman på felles turar. Dei liker kvarandre og kvarandres selskap.
Borgny får etterkvart to hjarteinfarkt, og dagen etter at dei to har planlagt ein lengre ferietur, døyr Borgny. Dette er eit slag som nesten slår Ingebrigt i svime, han er utrøysteleg.
Aldersheimen i Vasstun. Foto: Kraftmuseet arkiv
Til slutt får Ingebrigt plass på aldersheimen i Vasstun. Om dette skriv han følgande:
"Det var en fæl julaften 1959 da jeg flyttet inn på Gamleheimen. Det var dekket til festlig julebord, presten holdt andakt. Allikevel var det et trist syn å se alle disse gamle som satt nedtrykket av skyldfølelse, med bøyde hoder, noen sov. Han jeg skulle dele rom med var ikke til bords. Han hadde lagt seg med klærne på, godt full.
Jeg var nå særlig uheldig som hadde kommet på rom sammen med denne arbeidsskye hårvannsdrankeren. Neste gang han var full, ville han slå meg med en kleshenger slik at jeg måtte forsvare meg. Det endte i et slagsmål som jeg vant. Jeg sa fra til bestyreren at dette ikke kunne gå i lengden, og han ble flyttet til et annet rom. Den neste som flyttet inn var en vrang Finne som det gikk nokså bra med helt til han ble syk. Da fikk jeg jobben med å stå opp om natta og få han i seng igjen etter at han hadde ramlet i golvet og slått seg til blods. Etter han fikk jeg en koselig mann på rommet som hadde vært til sjøs nesten hele sitt liv. Vi kom godt overens.
Allikevel mener jeg at det skulle være forbudt ved lov å sette to gamle på samme rom. For selv om det var din egen bror, ville det ikke være kjekt. Slagordet nå for tiden er: "At vi skal gjøre det godt for de gamle"
Men så skal det spares, og det blir jo adskillig billigere når man sparer en vei, en dør og en vask for annenhvert menneske som skal bo der. Ja, så kan man bruke det man har spart til å lage en fin salong rett mot hovedinngangen med gode stoler, sofa og piano - som ingen bruker. Det første en besøkende ser er salongen og utbryter; "Åå, hvor fint de gamle har det her!"
Ingen av de gamle sitter i salongen unntatt når presten, Frelsesarmeen, Filadelfia eller en av de mange sekter kommer med sine mer eller mindre varme svoveltaler som trykker de gamle, især kvinnene enda mer sammen i syndfølelse. Ja, slik har jeg det nå, mars måned 1961."
Ingebrigt Olai Johannessen døde i 1968.
Kjelde: Ingebrigt Olai Johannessen sine nedskrivne erindringar. Kraftmuseet sine arkiv.
