Dr. Haavik

Dottera til dr. Haavik - Sigrid Haavik - fortel:

- Mange familier har vonde minner fra tiden uten sykehus i Odda. En liten gutt ble syk, han hadde store magesmerter, så foreldrene sendte bud etter dr. Kvam. Det var lite han kunne gjøre. Hans eneste råd var å sende gutten til sykehuset i Bergen, for gutten hadde etter alt å dømme blindtarmbetennelse. Det tragiske hendte, og de kom for seint fram. Blindtarmen var sprukket og barnet døde.

Noen år seinere ble den vesle datteren deres syk på samme måte. Foreldrene sendte bud etter den nyutdannede kirurgen dr. Haavik. Han skjønte hva som feilte barnet, og tilbød seg å utføre operasjonen. Den måtte gjøres hjemme hos foreldrene. På tross av at de var redde og nervøse, stolte de på dr. Haavik. Fru Haavik var utdannet jordmor fra Rikshospitalet, og skulle assistere under operasjonen. Kjøkkenbordet ble brukt som operasjonsbenk.

Hele situasjonen var nok uvant for en lege som i flere år hadde arbeidet ved kirurgisk avdeling på et større sykehus. Men alt gikk som det skulle, og den vesle jenta var snart frisk igjen. Odda har hatt sykehus siden 1918. Jeg hører ymt om at noen mener at Odda kan klare seg uten et sykehus.

Jan Haavik

Jan Haavik var bondegut frå Strandvik i Fusa, føydd 10. juli 1879. Han var den yngste i syskenflokken og han vart farlaus før han vart fødd. Dei var tre gåverike og viljesterke brør, som alle sleit seg fram på den akademiske vegen. Utanom Jan, var det dr. Hans Haavik som skapte det landskjende Modum Bad, og sorenskrivar Lars Haavik.

Jan Haavik var ferdig utdanna lækjar i 1906. For å tena pengar, og for å koma ut i verda tok han tilsetjing som lækjar i Belgisk Kongo, der han var i tre år. Han skulle hovudsakleg vera lækjar, men vart jamvel pålagd plikter som domar. Haavik fekk fleire belgiske utmerkingar for tenesta si i Kongo.

I 1910 kom han heimatt og praktiserte i 5 år ved sjukehus i Oslo, Bergen og Stavanger for å spesialisera seg som kirurg. Frå 1910 var han løytnant ved infanteriet, seinare ved saniteten, men søkte avskil i 1915.

I 1915 slo han seg ned som lækjar i Odda, som då var i snøgg vokster. Som kirurg kjende han saknet av eit sjukehus, og han la seg sterkt i selen for å få reist Odda kommunale sjukehus. Han var tilsett som sjukehuslækjar då det stod ferdig i 1918. I 1924 vart han godkjend som spesialist i kirurgi. Aleine om ansvaret som kirurg, måtte han utføra mange store og dristige operasjonar, og han berga mange menneskeliv i si tid. Han rådde over ei uvanleg arbeidskraft. Ved sida av arbeidet ved og ansvaret for sjukehuset, hadde han og ei stor privatpraksis. Og då indre Hardanger lækjardistrikt vart delt, vart han og distriktslækjar i Odda.

Ved sida av alt dette tok han del i det kommunale livet i Odda. Han sat 18 år i Odda kommunestyre, eit par bolkar i formannskapet, var medlem av skulestyret og mange kommunale nemnder. Hadde han ei fristund heime, låg han på divanen med beina på ein stolrygg og las - alt frå faglitteratur til politikk, filosofi og skjønnlitteratur. Minnet hans var makalaust - det han hadde lese, kunne han sitere ordrett lenge etterpå. Han kjende og alle dei mange pasientane sine og hugsa med ein gong kva dei hadde vore hjå han for.

Det vart sagt av sakkundige at det var merkeleg at ein kirurg av Haavik sitt format gav seg til ved det vesle sjukehuset i Odda. Haavik sjølv såg det ikkje slik. Det var nettopp på ein slik stad som Odda han kunne få rom for dei allsidige evnene og interessene sine. I dei knappe feriane sine nytta han tida til å gjesta dei moderne, store sjukehusa. Han var ikkje for stor til å søkja råd og få opplysningar hos dei unge lækjarane. Det gamle kunne han, det var det nye han var ute etter.

Dr. Haavik var i det heile ingen vanleg landevegstravar. Han var ei merkeleg samansett natur, rik på motsetningar. Han var impulsiv og sensibel. I den eine augneblinken kunne han verka kynisk og arrogant, i det neste strålande elskverdig og lystig sjølvironisk. Men mest var han hjartemennesket, den samvitsfulle mannen som sette si plikt over alt.

Utdrag frå Olav Kolltveit sitt minneord etter dr. Haavik sin død i 1953.

Dr. Haavik i Berjaflotveien i 1953. Foto: Kraftmuseet arkiv

Intervju med dr. Haavik

I høve 60-årsdagen i 1939 hadde Hardanger Arbeiderblad eit intervju med dr. Haavik, der han snakkar om helsetilhøva i Odda:

Det har vært store fremskritt i Odda i de siste 25 år. Må utviklingen fortsette uten tilbakeslag. Da jeg kom til Odda i 1915, var det full drift på begge fabrikkene. De hygieniske forholdene var ikke så gode. Mange fikk utslett, et slags eksem, en bedriftssykdom som etterhvert forsvant helt. Det kostet fabrikken mange penger til legemidler mot denne sykdommen, men den vesentlige årsaken til at den forsvant, var omleggingen og moderniseringen av produksjonssystemet. Også de hygieniske forhold ble betydelig bedret.

Den gang var det ikke vannklosetter i hvert hus, og bosskjøringen var det så som så med. Det var en mann som skulle samle bosset og kjøre det bort, men han maktet selvfølgelig ikke å overkomme alt alene. Tømmingstedet var heller ikke det mest ideelle; det ble tømt et stykke ut i Eitrheimsvegen, og der ble det liggende. Nå har vi fått en bedre ordning med bosset, og kaggene er forsvunnet. I Odda har vi to viktige goder; kloakkforholdene og overflod av godt vann. Folk bruker mer vann til renslighet nå enn de gjorde før i tiden. De nye husene har fått bad, noe som er meget vesentlig for de hygieniske forhold. En annen ting er uttøy. Før i tiden kom man ofte i kontakt med lus og lopper. De er nå forsvunnet. Også det utvidede idrettstilbudet for ungdommen er med på å bedre helseforholdene. Levemåte og ernæring er også blitt mer fornuftig.

At dr. Haavik var ein framsynt og moderne mann, viser att i ein del av dei mange historiane som vart fortalde:

Middagsmat

Olav Ukvitne fortel: Vi visste at når fabrikkfløyta ulte klokka 14, var det snart middag. Det vanlege var likevel at mor opna kjøkkenvindauga, lente seg ut og ropte oss inn. Min bror Ingvald var ikkje noko middagsbarn, så han ropte gjerna tilbake - Kast ut ei skjeva til meg!

Det var ikkje så ofta han lukkast. Ein gong dr. Haavik var hos oss - eg hadde øyreverk og feber - høyrde eg mor snakka med han om Ingvald og middagsmaten. - La guten få skjeva og ver glad til, han er vel lei av poteter.

Sally Jensen fortel: - En dag så jeg fra vinduet i klasserommet ned i skolegården. Skrekk og gru! Der sto en helsesøster med langt sort slør nedover ryggen og en mann som også var sortkledd. Han måtte være fra barnevernet, og jeg var sikker på at det var meg de skulle hente. Da jeg kom ned i skolegården, grep de fatt i meg og slepte meg av sted til dr. Haavik. Jeg hiksta og gråt da doktoren kom i døra. Helsesøster dro meg i armen og sa: - Hun er en meget stridig unge!

Men dr. Haavik bare smilte og sa: - Dette skal vi to utmerket klare alene. Kom til meg du, barnet mitt. Så skubbet han helsesøster ut på venteværelset igjen. - Har de vært slemme mot deg? Spurte han, og gav meg en hel krone. Han undersøkte meg, ristet oppgitt på hodet og sa: - Det feiler deg ingenting.

Var han snill mot meg, så var han ikke nådig mot helsesøster: - Hvor mange ganger har jeg ikke sagt at dere skal være varsomme med disse stakkars barna! Hun her er jo helt vettskremt! Jeg vil ikke se dette en gang til, er det forstått?

Så skrev han ut en seddel til meg der det stod: 2 sunnhetsbrød, 3 liter melk, frukt og grønnsaker. Dette fikk jeg gratis en gang i uka en måneds tid framover. Jeg var nok litt undervektig. Det var mange munner å mette i familien, så da jeg kom tilbake til kontroll, stod vekta på det samme....

Var det born so var sjuke i store familiar med dårleg råd, så tok ikkje dr. Haavik betaling.

Ein mann slo hol i hovudet og måtte på sjukehuset. Han hadde høyrt at dr. Haavik kunne vera slagferdig og ville prøva han litt: - Du ser vel lika inn i vetet no? - Nei, men jeg ser inn der det skulle ha vært, svara doktoren.

Doktorbustaden

Familien Haavik budde i det gamle rådhuset fram til 1935. Dei hadde ei stor og flott hjørneleiligheit i sjøfløyen. I 1935 flytta dei inn i den vakre villa "Solvang" som kommunen hadde kjøpt til legebustad. Bustaden sto der Domusbygget ligg i dag.

Fru Haavik kom frå Inderøy i Trøndelag og var utdanna jordmor. I mange år var ho autorisert til å utføra koppevaksinen i Odda, førde protokoll og skreiv ut attest. Ho var aktivt med i foreiningslivet, og var m.a. formann i Odda Helselag. Elles var ho husmor og mor til fem born, to søner og tre døtre. Ho var raus og hjelpsam og sytte for dei som hadde det vanskeleg.

Dottera Sigrid fortel: - Odda var den gang et nokså typisk pyramidesamfunn omkring Smelteverket som sentrum. I likhet med en del andre, sto min familie utenfor pyramiden. Gro og Olav Holm var nære venner av mine foreldre, og hørte heller ikke til pyramidesamfunnet. De var engasjerte mennesker og hadde livlige diskusjoner med mine foreldre. Hjemmene våre var fulle av kunst og bøker. Mine foreldre hadde en stor omgangskrets og hadde ofte besøk av venner.

Familien Haavik på besøk hos familien Bruce i Brucevillaen på Eide på 1920-talet. Foto: Kraftmuseet arkiv

Byste i 1957

"Dr. Haavik-bysten" var ei gåve frå Odda kommune til Indre Hardanger sjukehus. Bysten står utanfor sjukehuset i Odda. Ho sto først vest for det gamle sjukehuset.

Sigrid Haavik sit framst til høgre i biletet, ho har hatt, briller og kåpe. Gunvor Galtung Haavik legg ned krans. Sjukepleiarar i uniform oppstilt på kvar side.

Kunstnaren Herborg Holm Kiberg modellerte eit utkast som vart presentert før støyping, og lokalavisa Hardanger skreiv då: "Alle som har sett kunstverket er samde om at både portrettlikskapen og karakteristikken er framifrå."

Under avdukinga av bysten til dr. Haavik. Dottera Gunvor Haavik legg ned krans. Foto: Kraftmuseet arkiv