I smia ble det blant annet produsert utstyr for bruk ved tapping av karbid, montering av elektroder samt digler for å tappe karbiden i. Bygget måtte være driftsklart til 15. juni 1907, i god tid før oppstart av karbidovnene. Dersom fristen ikke ble holdt, skulle det betales skadegodtgjørelse kan vi lese i bevarte kontrakter i bedriftsarkivet. En oprativ og romslig smie var avgjørende for bygging og drift. Allerede i anleggsåret 1906-07 fantes det/ hadde de enkle anleggssmier rundt på fabrikktomta.
Smed Olav Rønhovde i smia på Odda Smelteverk i 1950. Foto: NVIM arkiv
I den første tiden ble mye av fabrikkens utstyr laget på plassen og fabrikken hadde mange ulike fagfolk ansatt. Cyanamidfabrikken hadde egne bygg for verksted og smie. Smiene var svært sentrale i drifts- og vedlikeholdsarbeidet ved smelteverket. Mange ungdommer har i årenes løp hatt læretiden sin i smia, og dessuten er mye utstyr for privat bruk produsert i arbeidstid så vel som på fritid.
I årene1912 til 1914 ble det foretatt en utvidelse av produksjonskapasiteten som førte til at verksted og smie måtte utvides. I bygg 26 ble det helt fram til 2003 produsert og reparert tappeutstyr, tappedigler og utstyr til elektroder for karbidovnene. Dette ble hele tiden tilpasset utviklingen av ovnsteknologien.
Smie, rør- og motorverksted ved siden av hovedlageret i 1908-11. Foto: NVIM arkiv
Bygg 26 er nordens største gjenværende industrismie og tilhører Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum. Museet bruker deler av bygget som gjenstandslager.
Hordaland Fylkeskommune og Odda Vidaregåande Skule opprettet landets første Smedfaglinje høsten 2015.
Arkitektur: Teglsteinsartikuleringen er forseggjort. Bygningen uttrykker teglsteinsarkitekturen i industrien som ble utviklet i England og videreført i USA. Denne internasjonale arkitekturen var et brudd med det lokale og knytter Odda opp mot internasjonale industrianlegg.
