Ovn III som kunstverk? Foto: Anne Gravdal NVIM
Ovnen ble bygget som tilskudd til de to eldre ovnene som nå er revet. Smelteovnen hadde en kapasitet på 50MV – like mye som Haugesund by. Den var hjertet av karbidproduksjonen, en metallurgisk prosess mellom kalk og koks. Teknologien var i verdensklasse.
Ovn III, ovn II, ovn I, kokstørka og kalkovnene foran skalltaket. Foto: Harald Hognerud NVIM
Ovn III ble startet for kontinuerlig karbidproduksjon i 1982. Den var fortsatt verdens største karbidovn med installert transformatorkapasitet på 75 MVA da Odda Smelteverk ble nedlagt i 2003, og hadde vært belastet med over 60 MW med gode resultater.
Foto: Halvor Johan Bådsvik
Ovnen ble bygget fra mai 1976 til februar 1978 som en Elkemovn med tillegg av prosess-ovnsteknologi fra de ansatte ved Odda Smelteverk med ca. 70 års driftserfaring. Etter en del betydelige problemer og utfordringer i startfasen fra 1978-1980, og etter gjennombrenning i ovnsbunnen, ble det under ombygging også tilført japansk ovnsteknologi. Etter oppstarten i 1982 svarte ovn III til forventningene. Problemene med ovnstransformatorene var løst i løpet av 1978.
Ovn III viser utviklingen av ovnsteknologi ved Smelteverket fra 1. enfaseovnen som ble bygget i 1906, og er derfor kronen på verket. Den var dimensjonert for en belastning på 50 MW og med en produksjonskapasitet på 133.000 tonn kalsiumkarbid per år. Miljøproblemene som det ble slitt hardt med ved tidligere ovnsenheter, og som var et absolutt krav for videre karbidproduksjon, ble løst med denne ovnen.
Helt fra 1978 var ovnen utstyrt med tappemaskiner, som første ovn utenfor Japan. Den hadde hulelektroder og det mest moderne gass- og støvrenseutstyr. Med ovn III var Odda Smelteverk på topp internasjonalt innen karbidteknologi, både selvutviklet og innkjøpt ekspertise.
Tappemaskiner tapper glødende karbid fra ovnen. Foto: Harald Hognerud NVIM
For tapping av produsert karbid hadde hver ovn tre tappetuter. Hver tut ble tappet 2-3 ganger per skift. For å få karbiden ut av ovnen begynte man hver tapping med å brenne hull med en brennelektrode inn i tappeåpningen der det lå størknet karbid fra forrige tapping. Når en hadde fått åpning fram til karbidsumpen under elektroden, rant karbiden ut i en hvitglødende, flytende tilstand og videre ned i digler der den ble avkjølt og størknet. Etter at de hadde stått i diglene i 2 timer, ble smeltene tatt ut ved hjelp av kran, og plassert på kjølebrett. Kjøletiden var ca. 10-12 timer.
Ovn III var etter 20 års drift fremdeles den største, en av de mest effektive og best utstyrte karbidovner i verden. Den viser det siste utviklingstrinnet for teknologien og produksjonsutstyret som ble utviklet fra enfaseovnene som ble konstruert av Albert Petersson og tatt i bruk ved smelteverket ved oppstarten i 1908. Helt fra oppstarten og fram til i dag var karbidproduksjon og -teknologi fra Odda på topp internasjonalt.
Ovn III ble vernet i tide slik at den fortsatt er en moderne og komplett ovn. (Dette var ikke tilfellet med ovn 1 og ovn 2 hvor vesentlig ovnsutstyr som ovnstransformatorer, elektrodebakker, kobberskinner, kobberkabler m.m. tidlig ble fjernet)
NVIM har i sitt arkiv fullstendig dokumentasjon for ovn III fra første kontaktmøte med Elkem Technology i 1973 og gjennom samtlige faser fram til og med 1986.
Notater og informasjon ved Halvor Johan Bådsvik
Denne skissen er utarbeidet av NVIM, fordi vi ønsker å vise at ovn 3 kan bli et spennende besøkssenter og visningsobjekt, med mange funksjoner, Dette kan bli et særpreget og identitetsskapende landemerke/fyrtårn for Odda, på linje med Tysso I kraftstasjon. Skissen er laget etter mal fra lignende besøkssenter nasjonalt og internasjonalt, flere med UNESCO status. Skissen representerer et eksempel på vern gjennom bruk. Et besøksanlegg kan for eksempel inneholde; Informasjonssenter/turistkontor, utstillinger, møteplass, resepsjon, café, restaurant, butikk, ”vitensenter/eksperimentarium”, bibliotek, kompetansesenter/institutt, visningsauditorium,
toalett, kontor, lager og andre driftsrom. Det vil kunne være viktig i forbindelse med undervisning, studier og vitenskapelige utredninger og avhandlinger som igjen kan være med på og øke kompetansen innenfor denne typen prosessindustri. Anlegget kan være tilknyttet attraktive uteområder med park/tursti/byplass.
Forslag til visningssenter laget av student Aarseth ved NTNU.
Et eksempel på et visningssenter inne i et ovnshus. Her fra Zeche Zollverein i Tyskland.
