Knut Veka var ein av desse. I eit minneord etter krigen skriv Johan Slåttelid:
De siste dager av oktober 1942 ble en rekke partikamerater i Odda og Tyssedal arrestert. Gestapo var kommet på sporet av noen illegale aviser som ble spredt på arbeidsplassene, og ved hjelp av sin bestialske terror lyktes det å rulle opp en del av partifronten. Den 27. oktober kom turen til Knut Veka.
Han hadde gjennom mange år vært en trofast partikamerat som aldri sparte seg selv. En sliter av de sjeldne. Han var i mange år en av lederne for barnebevegelsen. Han arbeidet ofte både dag og natt for "Hardanger Arbeiderblad". Når det var spørsmål om å gi ut bedriftsaviser, så var det Knut som tok det groveste arbeidet med stensilering og annet. Allid parat, alltid villig, alltid hjelpsom og pågående.
Da partiet ble tvunget i illegalitet var Knut fremdeles med. Fra å være sekretær i partiet fikk han nå det viktige verv å skjøtte de penger som partiet gjennom mange kanaler samlet inn til det illegale arbeid, samtidig som han deltok på andre felter. Det var alltid bruk for Knut!
Og derfor måtte han stoppes, tilintetgjøres. Han var en av dem som var farlig for det bandittstyre som hvilte på bajonettspisser og bestialsk terror. Etter en "rettsak" som var en eneste stor og bitter komedie, ble han sammen med 16 andre partikamerater natten til 1. mars 1943 hentet ut fra "Fallskjermen" på Grini (spesialcelle for dødsfanger i krigsfangeleiren). Bare 41 år gammel måtte han gi sitt liv. Sammen med de andre kameratene gikk han høyreist og rank mot muren. En kule ville brutalt ende hans liv, men Knut visste at den sak han ga sitt liv for ikke ville dø med ham, men vokse videre, vokse fram til full seier. Derfor hevet også han sitt hode da han modig gikk døden i møte.
Vi vil alltid bevare minnet om Knut. Og som et viktig ledd i dette minnet vil hans venner, vil partiet, alltid arbeide for at hans etterlatte, hans mange små barn som så tidlig og så brutalt mistet sin omsorgsfulle far, ikke også skal lide den tort å leve i fattigdom og økonomiske sorger. Det skylder vi Knut. Det skylder vi hans barn.
Johan Slåttelid.
