Det er ofte bittert og sorgtungt i denne tid som ellers er så rik på glede, nye impulser og arbeid. Det er hver gang minnet om alle dem som ikke kom tilbake melder seg. Alltid er der i de arbeidsoppgaver som foreligger tilknytningspunkter til dem som er borte. Men selv om sorgen er bitter, er den også rik. Der er glede i den. For vi minnes dem med stolthet. De var høyreiste og tapre like til det siste.
Ingolf Kleppestø er en av disse. Han var en av 17 kamerater som ble skutt natten til 1. mars 1943.
Høsten 1942 var han blitt arrestert i forbindelse med en pakke illegale aviser fra Bergen som var kommet på avveie. Han var på den tid på mataukferie i Etne, og beskjeden om at det var fare på ferde nådde ikke så tidlig fram at han for alvor kunne gå i dekning. Og dermed var hans skjebne beseglet. Da stod han midt oppe i det illegale arbeid.
Han var netopp blitt leder av Odda Arbeiderparti av NKP (Norsk Kommunistisk Parti) og var med på å reorganisere dette etter tidligere arrestasjoner. Midt oppe i det nazi-rede som kommuneadministrasjonen på den tid var, hadde han uredd lånt stensil-apparatene og mangfoldiggjort aviser. Han visste hva han risikerte hvis noen kom over ham. Og slik var han på mange andre felter.
Han var alltid så ung i sinn, Ingolf. Og nådde heller ingen høy alder. Bare 42 år gammel gjorde nazibødlene ende på ham. Alltid frisk, initiativrik og pågående. Etter sitt studieopphold i Sovjetunionen hadde han også rike forutsetninger for å kunne løse de oppgaver han selv ble stilt overfor. Og det var mange. Han var en av stifterne av Odda aarbeideridrettslag, og vi vet at idrettsungdommen minnes ham med takknemlighet. Han var medarbeider i "Hardanger Arbeiderblad" og har hatt en lang rekke med tillitsverv i foreninger og offentlig styre.
Vi minnes Ingolf og hans innsats med glede i sorgen fordi han løste sine oppgaver så bra like til det siste. Men sorgen blir bitter når vi tenker på alle de oppgaver som han nå skulle vært med på å løse.
Johan Slåttelid
Ingolf Kleppestø som nummer to frå venstre i øvste rekke. Foto: Kraftmuseet arkiv
