I 1994 la Riksantikvaren frem en verneplan for tekniske og industrielle kulturminner. Den konkluderer blant annet med at bevaring av større tekniske og industrielle kulturminner og kulturmiljø, krever så store ressurser at en bare kan prioritere et begrenset antall som skal representere anlegg av nasjonal verdi. Forandringer i industri og næring har skapt en økende kategori kulturminner i form av nedlagte industrilokaler og anlegg fra 1900-tallet og tidligere. Slike kulturminner må sees i en helhet som inkluderer bygninger og produksjonsutstyr, arbeids- og boligforhold, ressurstilgang, tekniske innretninger og anlegg.
Til sammen gir dette en spennende fortelling om norsk industrihistorie.
Les mer her: Tekniske-og-industrielle-kulturminner
Norges utvikling som industrinasjon er grunnlagt på naturressursene i landet. Malm og mineraler, skog, fiskerier og ikke minst store vannkraftressurser har dannet grunnlaget for de viktigste av industriene i landet. Slik utnyttelse har funnet sted i hundrevis av år. De eldste jernutvinningsanleggene som er funnet, stammer fra hundreårene før vår tidsregning. Vi kjenner kullgroper fra 500-tallet og kullminer fra 1500-tallet. På den tiden kom også de første vanndrevne oppgangssagene. Da hadde bekkekverna allerede vært i drift i flere hundre år. Ved slutten av middelalderen vil vi tro det surret og gikk sager og kverner i hvert vassdrag som lå inntil gårdsbebyggelse over hele landet, og de var fortsatt i drift i flere hundre år framover.
På 1500-tallet kom de første spirene til industrivirksomhet med bergverksdriften og de første jernverkene. Funn av sølv og kopper la grunnlaget for gruvedriften i Kongsberg og på Røros i henholdsvis 1624 og 1646. Oppgangssaga gav støtet til en blomstrende trelasteksport, og rundt disse og andre virksomheter, og ved utskipningshavnene, vokste det fram tettsteder og byer.
De fleste av disse første bedriftene eksisterer i dag bare som minner. Sølvgruvene på Kongsberg er turistattraksjoner, og bergstaden Røros er ett av Norges fire monumenter på listen over verdens kulturarv.
Foto: Riksantikvaren
Den gjennomgripende industrialiseringen i Norge skjedde på 1800-tallet. Den førte med seg store samfunnsomveltninger, så store at perioden i ettertid er blitt kalt den industrielle revolusjon. Folk strømmet til byene og industristedene, der en knapt greide å bygge boliger i takt med tilstrømningen. Nye industristeder ble bygd fra grunnen av fordi virksomheten var avhengig av å ligge nær kraftkilden et fossefall. Slike steder er for eksempel Rjukan, Odda og Høyanger. I tilknytning til arbeidsplassene oppstod en ny sosial gruppe: industriarbeiderne.
Foto: NVIM arkiv
Vel 100 år senere ble en klar over at det økende tempoet i utviklingen i de fleste industrigrenene hadde skapt et behov for å kunne verne og formidle den tidlige industrialiseringen i Norge før sporene ble visket bort og eksisterende kunnskap ble glemt. Industrielle kulturminner er blitt et begrep som omfatter fabrikkbygninger og hele bygningsmiljøer, produksjonsutstyr og inventar, arkiver, tegninger og fotomateriale.
Vi stod overfor et viktig bevaringsområde av ukjent omfang. Siden 1980-årene har det vært arbeidet med dette kompliserte bevaringsområdet. I første omgang gjaldt det om å skaffe en oversikt over mengden av bevaringsverdige anlegg, dernest å gjøre prioriteringer blant dem. Bevaring av et industrianlegg er kostbart. Det lar seg ikke gjøre å bevare for eksempel en trikotasjefabrikk eller cellulosefabrikk i hvert fylke eller hver landsdel. Her må en foreta valg også innenfor bransjene for å kunne gjennomføre oppgaven.
Det var Norsk kulturråd som tok initiativet til å registrere hva som fantes av verneverdige og samtidig truede anlegg rundt i landet. Riksantikvaren har fulgt opp arbeidet med en verneplan som ble lagt fram i 1994. Den omfatter 31 tekniske og industrielle kulturminner som det endelige forslaget til hva som i første rekke bør prioriteres.
Arbeidet med de store og kostnadskrevende tekniske og industrielle kulturminnene omfatter kulturminner og kulturmiljøer som viser produksjons-, arbeids- og levekår. Bevaringsarbeidet inkluderer både miljøvern og kulturformidling og kan bare lykkes i et samarbeid mellom kultur- og miljøvernmyndighetene, der også eierne, bransjene og lokalsamfunnet trekkes inn. En viktig side ved bevaringsarbeidet er å sikre videre drift av anlegget, enten ved å finne produkter for å kunne gjenoppta en virksomhet, ved å finne en ny bruk av bygningene eller ved å gi anlegget museumsstatus.
Kilde: www.miljolare.no
Riksantikvaren skriver på sine sider:
I 1994 la Riksantikvaren fram ein verneplan for tekniske og industrielle kulturminne. Den konkluderer mellom anna med at vern av større tekniske og industrielle kulturminne og kulturmiljø, krev så store ressursar at det berre kan prioriterast eit avgrensa antall som skal representere anlegg som har nasjonal verdi.
Frå 1990-2010 ga Riksantikvaren 307 millionar kroner i tilskot til vedlikehald og istandsetting av 38 større og mindre tekniske/ industrielle anlegg. 15 av disse utvalde anlegga har fått ei spesiell oppfølging for å sikre framdrifta i dette arbeidet:
- Atlungstad brenneri
- Bredalsholmen verft
- Fetsund Lenser
- Folldal gruver
- Haldenkanalen
- Kistefos Træsliberi
- Klevfos Cellulose- & Papirfabrikk
- Neptun sildoljefabrikk
- Næs Jernverksmuseum
- Odda smelteverk
- Rjukanbanen
- Salhus Tricotagefabrik
- Sjølingstad Uldvarefabrik
- Spillum dampsag og høvleri
- Tyssedal kraftstasjon
www.riksantikvaren.no/Tema/Tekniske-og-industrielle-kulturminner
Tekniske og industrielle kulturminner
Norge var et primærnæringssamfunn inntil et godt stykke inn i forrige århundre, da den industrielle revolusjonen for alvor fikk feste, med fabrikker der maskiner erstattet tidligere bruk av håndkraft. Før den tid ble det også bygd tekniske innretninger som lettet arbeidsprosessene og utnyttet naturressursene. Tekniske og industrielle kulturminner er fellesbetegnelsen for kulturminner som er knyttet til utnyttelsen av naturressursene. Med storindustrien vokste det fram en ny samfunnsklasse industriarbeiderklassen. Gjennom bevaring av industriens kulturminner får vi belyst arbeiderfamiliens kår i hjem og på arbeid.
Kort tilbakeblikk
Norges utvikling som industrinasjon er grunnlagt på naturressursene i landet. Malm og mineraler, skog, fiskerier og ikke minst store vannkraftressurser har dannet grunnlaget for de viktigste av industriene i landet. Slik utnyttelse har funnet sted i hundrevis av år. De eldste jernutvinningsanleggene som er funnet, stammer fra hundreårene før vår tidsregning. Vi kjenner kullgroper fra 500-tallet og kullmiler fra 1500-tallet. På den tiden kom også de første vanndrevne oppgangssagene. Da hadde bekkekverna allerede vært i drift i flere hundre år. Ved slutten av middelalderen vil vi tro det surret og gikk sager og kverner i hvert vassdrag som lå inntil gårdsbebyggelse over hele landet, og de var fortsatt i drift i flere hundre år framover.
På 1500-tallet kom de første spirene til industrivirksomhet med bergverksdriften og de første jernverkene. Funn av sølv og kopper la grunnlaget for gruvedriften i Kongsberg og på Røros i henholdsvis 1624 og 1646. Oppgangssaga gav støtet til en blomstrende trelasteksport, og rundt disse og andre virksomheter, og ved utskipningshavnene, vokste det fram tettsteder og byer.
De fleste av disse første bedriftene eksisterer i dag bare som minner. Sølvgruvene på Kongsberg er turistattraksjoner, og bergstaden Røros er ett av Norges fire monumenter på listen over verdens kulturarv.
Den gjennomgripende industrialiseringen i Norge skjedde på 1800-tallet. Den førte med seg store samfunnsomveltninger, så store at perioden i ettertid er blitt kalt den industrielle revolusjon. Folk strømmet til byene og industristedene, der en knapt greide å bygge boliger i takt med tilstrømningen. Nye industristeder ble bygd fra grunnen av fordi virksomheten var avhengig av å ligge nær kraftkilden et fossefall. Slike steder er for eksempel Rjukan og Høyanger. I tilknytning til arbeidsplassene oppstod en ny sosial gruppe: industriarbeiderne.
Industri-Norge skal bevares
Vel 100 år senere ble en klar over at det økende tempoet i utviklingen i de fleste industrigrenene hadde skapt et behov for å kunne verne og formidle den tidlige industrialiseringen i Norge før sporene ble visket bort og eksisterende kunnskap ble glemt. Industrielle kulturminner er blitt et begrep som omfatter fabrikkbygninger og hele bygningsmiljøer, produksjonsutstyr og inventar, arkiver, tegninger og fotomateriale.
Vi stod overfor et viktig bevaringsområde av ukjent omfang. Siden 1980-årene har det vært arbeidet med dette kompliserte bevaringsområdet. I første omgang gjaldt det om å skaffe en oversikt over mengden av bevaringsverdige anlegg, dernest å gjøre prioriteringer blant dem. Bevaring av et industrianlegg er kostbart. Det lar seg ikke gjøre å bevare for eksempel en trikotasjefabrikk eller cellulosefabrikk i hvert fylke eller hver landsdel. Her må en foreta valg også innenfor bransjene for å kunne gjennomføre oppgaven.
Det var Norsk kulturråd som tok initiativet til å registrere hva som fantes av verneverdige og samtidig truede anlegg rundt i landet. Riksantikvaren har fulgt opp arbeidet med en verneplan som ble lagt fram i 1994. Den omfatter 31 tekniske og industrielle kulturminner som det endelige forslaget til hva som i første rekke bør prioriteres. Her finner vi fabrikkanlegg i tekstilbransjen, fiskerinæringen, båtbygging, bergverksdrift, kraftproduksjon, papirframstilling og tekniske innretninger forbundet med fløting og samferdsel. En tønnefabrikk og en reperbane hører også med til utvalget.
De anleggene som er presentert i verneplanen, er så store og kostnadskrevende at vernetiltakene neppe kan realiseres uten offentlige tilskudd. Det finnes imidlertid mange mindre bedrifter og verksteder som blir tatt vare på lokalt. Det er også en økende lokal interesse for å bevare de eldre tekniske kulturminnene. Det gjelder bygninger som kverner og sager, og ute i terrenget vassrenner, demninger, fløtingsanordninger og en rekke andre innretninger knyttet til transport, produksjon og foredling.
Med sin kompetanse i teknologihistorie har Norsk teknisk museum i Oslo i flere år ivaretatt museale oppgaver knyttet til vern av tekniske og industrielle kulturminner i hele landet.
Arbeidet med de store og kostnadskrevende tekniske og industrielle kulturminnene omfatter kulturminner og kulturmiljøer som viser produksjons-, arbeids- og levekår. Bevaringsarbeidet inkluderer både miljøvern og kulturformidling og kan bare lykkes i et samarbeid mellom kultur- og miljøvernmyndighetene, der også eierne, bransjene og lokalsamfunnet trekkes inn. En viktig side ved bevaringsarbeidet er å sikre videre drift av anlegget, enten ved å finne produkter for å kunne gjenoppta en virksomhet, ved å finne en ny bruk av bygningene eller ved å gi anlegget museumsstatus.
Kulturminnene fra industriens barndom er vår nære fortid slik den ble opplevd av våre besteforeldre. Fordi det er så mye interessant kulturhistorisk stoff knyttet til dem, er de ypperlig egnet som studieobjekter for skolene. På steder som er blitt til rundt en bedrift, har bedriften betydd noe for hele samfunnet og har bidratt til å forme det.
Med tanke på den rivende teknologiske utviklingen vi har sett i vårt eget århundre, og som bare øker i tempo, kan vi begynne å undre oss over hva som skal bli kulturminnene i framtiden, og hvordan vi skal kunne fange dem opp før de forsvinner.
