I bok "Kvit terror" kan ein lese om kva som hende:
Søndag 17. januar 1993 lå et grått og lavt skydekke tungt over hustakene. Det var plussgrader nede ved fjorden, i fjellet hadde snømengdene tårnet seg opp, de lå og truet på fjelltoppene bak tåka.
Tokheimsskavlen bygde seg opp som en hvit sigd hvert år. Det var lenge siden sist den hadde kommet ned - i 1928. Folk ventet på at snøen skulle løsne der oppe på vestsida av byen.
Tokheimsnuten med snøskavlen. Egne Hjem, Tokheim og skredene på 1960-talet. Foto: Kraftmuseet arkiv
Onsdagen før kom Juvaskredet susende nedover elveløpet på Eitrheim. Skredvinden tok med seg granskogen på begge sider av elveløpet og smalt trær inn i husveggene øverst i boligfeltet. Ute i fjorden hadde Apoldskredet gått og rensket titalls mål med voksen skog. En hel fruktgård med 1300 trær ble jevnet med jorda. I Eidfjord hadde skredvinden fra Øktarskreda feid en bil med sjåfør på fjorden. Bilen hadde stått parkert flere hundre meter fra skredet. En bussjåfør i Eidfjord hadde sett det som skjedde og kom til og hjalp mannen på land etter at han såvidt hadde klart å komme seg ut før bilen sank ned på bunnen av fjorden.
Samme kveld kom Breiskred, Røynhammarskredet og Rindaskredet nedover Tokheimslia og feide vekk Tokheim Trelast nede ved fjorden. Snømengdene var enorme, men fulgte sine kjente spor.
Breiskred, Røynhammarskred og Rindaskred ned Tokheimslia januar 1993. Foto: Jan Gravdal Kraftmuseet arkiv
Mandag 11. januar hadde meterologene varslet stormflo. Og mens fjorden krøp innover kaien i Odda dagen etter, gikk det et 300 meter langt snøskred ved Brimnes ferjekai. Det var ti meter høyt og Eidfjord var isolert.
Om morgenen 13. januar satt fruktbonde Einar Rødal på kjøkkenet på Apold med en kopp kaffe. Kona Kristine hadde reist på arbeid i Odda. Det var fremdeles mørkt ute da det smalt. Fra 1300 meter høyere oppe løsnet snøen og jagde nedover bratte fjellsida i rundt 200 kilometer i timen. Tohundre meter fra riksveien stanset snøen, men skredvinden ødela hus, fjøs og frukttrær. Åkreskredet på Nå hadde gått noen timer før, et var kommet ned ved Bleie, og i Velure var skredoverbyggene allerede tette av snø.
Skredoverbyggene i Velure januar 1993. Foto: Jan Gravdal Kraftmuseet arkiv
Odda kommune var i fullt beredskap, skolebarn som bodde langs riksvegen ble bedt om å bli hjemme, advarsler mot å kjøre i mørket ble sendt ut. Mildværet i lavlandet og vinden i høyfjellet gjorde at veien over Haukeli var stengt sammenhengende fra 13. til 23. januar.
Den 15. januar rundt kl. 16 gikk det 50 meter brede Øvsteskredet ved Sandvinvatnet. I Bratlandsdalen og ved Håra nådde snøskred veibanen. Veikontoret i Odda talte 40 skreder i veibanen i januar det året. Folk slo av radioen i bilen og åpnet vinduet når de kjørte forbi utsatte steder.
16. januar var det nedbørsrekord, og kommunen evakuerte folk fra huset øverst på Kalvanes. Det var ventet at Klungerseteskredet og Husaskredo skulle komme.
Folk starta dagen med å kikke ut vinduet og opp på fjellet søndags morgen. Mildværet krøp oppover fjellsidene. Klokka halv elleve kjørte to biler innover mot Odda forbi båthavna, tre biler var på vei utover fra sentrum. Plutselig bredte et mjølskred en hvit sky over Kalvanes. Bilene som kom sørfra stanset og ventet, de nordfra kjørte videre. Mjølskredet la seg, alt virket rolig. Men langt oppe i lia hadde Klungerseteskredet løsnet. 150 000 tonn hardpakka snø var på vei nedover fjellsida.
På den andre sida av fjorden kikka Eivind Kopperdal ut vinduet og treiv kameraet da datteren ropte: "Nå kommer raset!"
Discovery channel laga eit TV-program om snøskred, der filmmateriale frå Odda var med.
Snømassene som seig nedover lia over Kalvanes var enorme. På veien dro de med seg jord, trær og steiner. Først så det ut til at bebyggelsen ville gå klar, men 150 000 tonn snømasser bredte seg utover og nedover. To hus ble ødelagt, i det ene døde Leikny Rønhovde. Hun hadde ikke klart å komme seg inn i vaskekjelleren der de to andre personene i huset fikk reddet seg inn. Huset ble løftet vekk fra grunnmuren. Det andre huset ble stående, men var så ødelagt at det senere måtte rives.
Alarmen gikk hos politiet kl. 10:29, og båter ble satt på fjorden med dykkere som skulle lete etter folk og biler. Letemannskaper på land gravde i snømassene etter de savnede. Hovedredningssentralen på Sola sendte helikoptere med personell og lavinehunder som satte i gang søk. Under sju meter snø stod de to overlevende i vaskekjelleren og håpte på å bli funnet. Lavinehundene fant dem og de ble gravd ut kl 13:05. Leikny Rønhovde ble funnet omkommet kl. 17:55. Huset hadde blitt vurdert evakuert, men myndighetene trodde at huset lå trygt til.
Huset som klarte å stå imot snøen var et murhus. Familien som bodde der sprang ned i kjelleren da skredet kom. Veggene sprakk og golvene bulte, hele huset ble skjøvet vekk fra grunnmuren, men det holdt. Familien kom seg ut da skredet hadde stanset.
Bilistene som var på vei mot skredet ble advart av Nils Stafsnes, som bodde i Eitrheimsvegen og hadde hørt at skredet kom. Han kunne se det fra vinduet sitt, fra veien hadde ikke bilistene fått øye på det ennå. Stafsnes ropte, skrek og banket i veggen. En bil stoppet, de andre to nølte litt før de kjørte videre. Sjåførene kunne ikke se det Nils Stafsnes så; at skredet var på full fart ned i veien der de kjørte. De oppdaget snøen rundt neste sving og satte bilene i revers. De rygget for livet og kom seg unna det brede skredet i siste sekund.
Nå bestemte Odda kommune at resten av husene skulle evakueres - 211 boliger med tilsammen 450 mennesker. Veien på vestsida var stengt, og det ble satt inn båter til transport mellom Odda og Eitrheim.
Oddasamfunnet stilte opp med hele sitt offentlige apparat under de verste døgnene i januar.
17. og 18. januar hersket unntakstillstand med nesten fullstendig isolasjon og det ble etablert full katastrofeberedskap hos politi, sivilforsvar, transportselskap, sjukehus og kommune.
I ettertid har det blitt iverksatt omfattende skredsikring langs fjellsidene.
Kilde: "Kvit terror" av Jan Gravdal og Kai-Inge Melkeraaen.
