Her kan du høre Vidar Våde fortelle om brakkene i Tyssedal:
De fleste brakkene ble revet etter hvert som det ikke var behov for dem, bortsett fra noen brakker i Skjeggedal som fungerte som ” ferieboliger” for ansatte på AS Tyssefaldene og Nitriden.
Brakkebyen nede i Tyssedal skilte seg ut som en mer varig løsning. Hele området mellom kirka, broa over Toppelva og Kvernhusteigen bestod av i alt 17 brakker. I Tyssedal ble Brakkebyen en egen bydel. Tyssefaldene eide og hadde vedlikeholdet med dem. Etter hvert ble to av brakkene overført til Nitriden. Mange av arbeiderne som ble igjen etter anlegget bosatte seg der. Brakkene fikk navn, og skiftet navn, etter hvem som bodde der.
Brakkebyen og elva Tysso i Tyssedal i 1916. Foto: Kraftmuseet arkiv
I Brakkebyen var det plass til ganske mange mennesker. De som flytta inn var i sin beste alder og hadde masse unger. Narheimsfamilien, som kom til Tyssedal i 1913, bodde i en av de øverste brakkene frem til 1948. På det meste var de 11 personer med smått og stort. Med vegger uten isolasjon kunne en ikke være særlig var for lyder verken dag eller natt.
Ingeniørene derimot holdt til på hotell inne i Odda og reiste ut og inn med hotellets motorbåt. Etter kort tid ble det bygd ingeniørmesse og kontor samtidig som ei spisebrakke og de fire første mannskapsbrakkene ble satt opp nede ved sjøen. Siden ble det bygd flere brakker oppover i Tyssedal.
Noen av brakkene ble bygd kun for selve anleggsdriften. Disse ble bygd der hvor folk jobbet. Hensikten var at de skulle ha kortest mulig vei til arbeidet.
Det var plassert brakker helt nede ved fjorden, noen stod langs rørgata helt opp til Lilletopp og andre utenfor tverrslagene langs vanntunnelen videre til Skjeggedal. I Skjeggedal var det brakker både ved inntaksdammen og ved Ringedalsdammen.
Boligområdet Kvernhusteigen og brakkebyen i 1924. Foto: Kraftmuseet arkiv
Lindstrømbrakka
Denne brakka fikk navnet sitt etter Erik Lindstrøm. Lindstrøm kom til Tyssedal som rallar i 1907. Etter et omflakkende liv der han reiste fra anlegg til anlegg, kom han tilbake til Tyssedal i juli 1918 og ble ansatt på AS Tyssefaldene som brakkesjef. Erik Lindstrøm gikk av med pensjon i februar 1948, nesten 71 år gammel. Han bodde i Brakke 514 fra han begynte på AS Tyssefaldene til han døde.
Hernesbrakka
I Hernesbrakka bodde flere ”personligheter” i tidens løp. Både Olaves Steinpokker og Ole Martin Olavesen hadde sine perioder der.
Brakka fikk navn etter Hernes eller Vill-Valdersen som han også var kalt.
Brakkene hadde navn som Hernesbrakka, Ruudbrakka, Sognabrakka eller Moebrakka, Kafebrakka og Samvirkebrakka og sist, men ikke minst Frelsesarmebrakka, som i perioder var reine ungdomshuset. Ellers var brakkene nummerert fra 500 og oppover.
Etter hvert var det ikke bare folk fra anlegget eller AS Tyssefaldene som bodde i brakkene. Det var alle slags avskygninger. Arbeidsfolk fra AS Tyssefaldene eller Bygningskommunen, som i realiteten var AS Tyssefaldenes eget selskap. Ellers anleggsarbeidere, pensjonister og enker, arbeidsfolk fra Nitriden og bedriftene i Odda.
Jørgen Hattemaker
Alle må som kjent gjøre sitt fornødne, men det var forskjell på folk på det området også. Noen hadde vannklosett. Andre hadde utedo med kagger som selvsagt måtte tømmes med jevne mellomrom. Utedoene som tilhørte de øverste brakkene hadde en lem på baksida som skjulte kaggene. Når en dro kaggene fram måtte en være forsiktig så det ikke skvulpa over. Folk fra bygningskommunen hadde den jobben. Vi hørte aldri at de klaga eller ble spysjuke. Og noen måtte jo gjøre jobben. Ungene derimot hadde mye moro med utedoen. En hobby som ikke var særlig populær hos de voksne var å åpne lemmen forsiktig mens folk satt på do og slå de på rompa med en kjepp. Det var mer enn en gang at de fornødne kom springende ut med underbuksa nede på knærne. Hvis den ansvarlige ble tatt var det juling i vente.
Et fristed
Utedoen var også et slags fristed. Noen tok med seg aviser eller annet lesestoff inn der. På tross av lukta ble de sittende i lang tid. Det var gjerne ei ekstra lang novelle som måtte leses ferdig.
Sjølvhjulpne
Veldig mange folk hadde griser, høns og geiter. Lotta Brandt, som bodde i ei av brakkene sammen med sønnen Ivar, hadde kaniner - ganske mange angorakaniner. Men hun hadde de bare for kosen. Ivar jobba på Zinken. Han var en personlighet som vil bli huska lenge. Da mora døde i 1955 flytta han til Odda.
Grisehusene vokste fram overalt. Folk samla på matavfall og annet spiselig som de ga til grisen.
Slaktinga foregikk i de kjellerne som hadde gryte. Til dette var det helt nødvendig med varmt vann.
I Ruud-brakka var det ofte slakting kombinert med inntak av opptil flere drammer. Det gikk som oftest bra. Flesket ble rettferdig fordelt og ellers ble alt på grisen brukt. Urinblæra endte opp som fotball.
Ruudbrakka
Det var familien Ruud som fikk brakka oppkalt etter seg. Ivar Ruud begynte som smed på AS Tyssefaldene i 1925 og bodde der til han slutta i 1956. Han var kunstsmed og lagde vakre stålamper som stod i mange hjem i dalen. Han smidde også mye av smijernet som pryder gravplassen Bergjaflot i Odda.
Samvirkebrakka
Denne brakka sto nedenfor Ruudbrakka. Her hadde de et såkalt kjøpelag der folk kunne kjøpe det de trengte av både mat og andre nødvendige ting. Den ble revet i 1937. Da ble det bygget et nytt og moderne Samvirkelag nede på Kvernhusteigen som dessverre også nedlagt for noen år siden.
Hvem bodde i brakkene?
Barakkebyen i Tyssedal. Foto: Kraftmuseet arkiv
Brakkene 501, 502, 503 og 504 ble revet i forbindelse med utbyggingen av boligområdet Kvernhusteigen som var ferdig rundt 1924. Disse brakkene hadde ikke noen navn som jeg kjenner til.
Brakke 509 som var Samvirkebrakka, ble revet i forbindelse med det nye Samvirkebygget på Kvernhusteigen som sto ferdig i 1937. Brakke 512 og 513 husker jeg ikke, så de må ha blitt revet før min tid eller tidlig i barndommen. Jeg kjenner heller ikke til om disse brakkene hadde noen navn. Men Agnes Lervik fortalte meg at de hadde dansa på golvet etter at veggene var revet.
Brakke 505 hadde flere navn. Noen kalte den for Markusbrakka. Andre for Lappedarius- eller Malmbrakka. Midt på brakka var det et rom de kalte for Arbeidsstua. Den ble brukt til mange forskjellige aktiviteter.
Brakke 506 var Frelsesarmebrakka. Jeg ble født i brakke 507. Der bodde bl.a. Angen og Kristiansen, men denne brakka hadde ikke et eget navn. I 508 bodde Ivar Brandt med mora og i andre enden Træen/Olsenfamilien. 510 var Ruudbrakka, 511 var Kafebrakka eller Instanesbrakka. 514 var Lindstrømbrakka. 515 var Moabrakka eller Stalheimsbrakka, 516 var Hernesbrakka og 517 tror jeg var den som hette Jensenbrakka.
Frelsesarmeen
Søndagsskolen i brakkene i Tyssedal i 1929. Foto: Kraftmuseet arkiv
Frelsesarameen starta 11.april 1919. Det var AS Tyssefaldene som ville ha Frelsesarmeen til Tyssedal. Kanskje i et håp om å få folk mer opptatt av Jesus enn av fylla. De etablerte seg i ei brakke med tilhørende leilighet og forsamlingslokale. De hadde gratis hus og strøm med tilskudd fra både Tyssefaldene og Nitriden. Folka fra Frelsesarmeen delte vanlige folk sine levekår og hadde derfor stor tillit hos innbyggerne.
Nærmeste nabo til Frelsesarmeen var ei lang brakke. På midten var det et lokale som ble kalt Arbeidsstua.
Der kunne en drive med forskjellige sysler som f.eks. brodering, veving og treskjæring. I denne brakka bodde også noen ungkarer som festa i tide og utide, men de lagde aldri noe trøbbel. Til det var respekten for Frelsesarmeen for stor.
Ei sangstrofe som ofte ble brukt og som viste romsligheten til Frelsesarmeen: ”Kom, kom, kom til Frelsarmeen, kom kor dritafull du er …………”. Melodien var ”Jesus elsker alle barna”..
Til og med kommunistene sendte ungene sine på Frelsesarmeen. Frelsesarmeens ”Gud” passa nok bedre for folk i brakkene enn kirka sin Gud.
Noen meter fra Frelsesarmeen sine lokaler var det en fast plass der både unge og gamle kasta femører på strek. Til det trengte de store mengder femører. Når det skulle veksles var det Frelsesarmeen som var løsningen. Ingen hadde så mye femører som de og det var aldri nei å få.
I 30-åra ble lokalene bygget om slik at forsamlingslokale ble større. Det var arbeidsledig ungdom under ledelse av frelsesoffiser Kensland som hadde det som sysselsettingsarbeid.
Det var mange som ble frelst på Frelsesarmeen. En av de frelste fortalte:
” Vi gikk fram og la oss på kne foran podiet, så vifta en fra Frelsesarmeen med et flagg og sa et eller anna. Så var vi frelst og da lovte vi at vi skulle passe på hverandre så vi ikke banna for da blei Jesus lei seg. Vi syns mye bedre om Jesus enn om Gud sjøl om Jesus var sønnen. Han var greiere på en måte. Ligna mer på oss. Gud var mye høyere oppe og var mer skremmende. Jesus hadde jo rota seg borti horer og ikke var han avholdsmann heller. Han passa mye bedre inn i brakkebyen enn Gud gjorde. Sjøl om Frelsesarmeen sin Gud var mer ålreit enn kirka sin Gud, likte vi Jesus best. Han var en av oss. Vi viste solidaritet. Når vi banna sa vi alltid unnskyld Jesus. Såpass skyldte vi han”.
Tidlig på 80 tallet ble brakka revet, som den siste i Brakkebyen.
Den rette sida
I 1991 intervjua filmskaper Randi Storaas Ingerid Alstadsæter om hvordan det var å vokse opp på "den rette sida" av gjerdet:
"Litt ved siden av der som jeg bodde… det var ikkje så langt bort til der det låg noen brakker, og mellom de brakkene og der hvor de husene låg hvor jeg bodde, der gikk det et piggtrådgjerde, og det var en port der med lås på, og det var jo bare de på den ene siden som hadde nøkkel til det. Det der syntes jeg nok var noe rart. At vi kunne låse opp og komme gjennom, men ikke den andre veien. Og det var jo slik at vi kunne jo gå gjennom porten og over det såkalte Skarvet oppover Skjeggedalsveien når vi skulle til fjells for eksempel. Men jeg likte aldri å gå der, for jeg syntes det var som en annen manns eiendom for så vidt. Så det der synes jeg er lite grann skremmende å tenke tilbake på. Men så er det det at jeg som sagt nå at når vi møtes nå så er alt bare koselig".
Vidar Våde - Kraftmuseets venner
Anne Gravdal - Kraftmuseet
