NVIM

Velg språk

  • no_NO
  • en_GB
  • de_DE

Søk

Du er her:
  • Jul "før i tida"

Jul "før i tida"

Olav Ukvitne fortel om jula på 1920-talet, Åse Davidsen om jula på 1950-talet i boka "Dei finaste band" 

Olav Ukvitne

Olav var fødd på Krenkesflot i Odda i 1911 og hadde fire syskjen. Far Isak Ukvitne var fødd i 1880 på Voss, mor Alette Hjørnevik i 1889 på Dale i Bruvik. Olav fortel:

 

Etter at far var ferdig med offisersskulen i Bergen rundt århundreskiftet, reiste han til Gravehalstunnelen og vidare til Bergensbanen og Skjeggedal. Han arbeidde med vasskraftutbygginga i Tyssovassdraget då han trefte mor som var arbeidshjelp hos si tante Severina som var kokke på eit kokkelag i Tyssedal. Dei gifte seg i 1906 og me vart etterkvart fem syskjen.

Far byrja på Oddafabrikkane kring 1907, og vi flytta til fleire stader i Odda, men enda opp i eit hus i Tjoadalen. Mor var flink til å laga mat, og hadde ei eiga evne til å halda oss born glade. Ho sydde og strikka det meste av klærna våre, hadde kamferduk på brystet ved forkjølelse, varm ullduk på magen ved magestmerter og noko anna for kvar eit vondt me hadde. I våre auger meistra ho alt og alle situasjonar. Ho var svært bestemt og heldt alltid det ho lova.

 

Far var av den stille, lune typen som las og skreiv mykje. Han arbeidde på Carbiden i alle år, og var ein mann som aldri skofta og kom aldri for seint. Han gjorde alt så godt han kunne og var godt likt av arbeidsgjevaren. Om kvelden før vi la oss kunne han lesa eller leika med oss, men syngja kunne han ikkje.

 

Julefeiring 

Det var fast tradisjon med lutefisk til middag julaften. Då skulle vi også synge julesonger og gå rundt juletreet. Etterpå kom høgdepunktet: presangane. Det var for det meste mjuke pakkar med klær. Litt nøtter, eple og appelsiner var det vel dei fleste åra. 1. juledag var helst innedag. Seinare i jula var det julefest i Folkets Hus. Det var det fagforeningen og Det Norske Zinkkompani som arrangerte. Der var nisse og musikk og gang rundt juletreet. Når dei gjekk heim, fekk alle born kvar sin pose med knask av nissen.

 

I romjula hende det vi fekk besøk av morbror vår. Han var flink å spela trekkspel og var også tryllekunstnar. Han var eit eineståande stemningsmenneske. Tryllekunstane han viste oss var helst med pengar ut nasen, eller han fanga pengar oppe i lufta. Mor sa alltid: - Eg veit kva du kjem for, Johan. Du vil ha pannekaker med blåbærsyltetøy. - Ja, sa han, kan eg få det? Det var fast kost dei få gongene han kom til oss.

 

Nyttårsaften var ein dag ungane venta på, då skulle dei gå "potlaskatt". Dei kledde seg i allslags fargerike klær og masker. Dei kom inn, song kanskje litt, rekte fram posane sine og sa "potlaskatt". Då blei dei som oftast spurd: - kor kjem de frå? Då vrengde og vridde dei på målet, gjekk gjerne opp i fistel og ned igjen når dei sa - Sverige, eller eit anna land.

 

Syskjena Ukvitne i 1915 Olav Ukvitne til høgre med syskjena Ellen, Knut, Ingvald og Ragnhild i 1915. Foto: Kraftmuseet arkiv

 

 

Åse Davidsen

Åse Davidsen var født i 1943 på Odda sjukehus og var den eldste av tre syskjen. Dei budde med foreldre og bestemor i ein liten leilegheit på Nyland. Etter krigen flytta dei inn i ein større leilegheit i nabohuset. Då hadde dei tre rom og kjøken, WC, men ikkje bad. Det var eit godt miljø på Nyland med mange born i nabolaget. Seinare flytta dei inn i eit nytt hus i Hovden der borna fekk eigne rom. I Hovden var der også born, men dei var ukjende, og det tok ei tid før dei vart godtekne av dei nye leikekameratane.

 

Åse fortel: Julebakst, julerengjøring og selve julaften med pinnekjøtt og gaveutdeling var lik hos oss som hos de fleste andre. Det jeg forbinder med barndommens jul er forventningene og spenningen. Juleutstillingene i de butikkene som solgte leketøy var noe jeg ventet spent på. Jeg husker spesielt et år da jeg var 8-9 år. I Carlsons forretning hadde de et utstillingsvindu med bare leketøy, bl.a. flere nydelige dukker. Flere ganger i uka stod jeg der alene eller sammen med venninner og så sa vi: "fritt for det!" Det er jo gratis å ønske, og vi var ikke snaue! Det aller flotteste i utstillingen det året var en stor sovedukke i lang, hvit kjole og med andre klær til. Den var selvfølgelig skrekkelig dyr, og jeg kunne ikke drømme om å være så grådig at jeg ytret ønske om den overfor de voksne. Likevel er det få dukker jeg har hatt så stor glede av. Den var "min" så lenge den satt i utstillingsvinduet, og det var i grunnen nok. Lurer på hvem som fikk den forresten!

Brødrene mine og jeg sparte det vi kunne for å kjøpe julegaver til familiemedlemmene. Den dagen vi skulle ut på innkjøpstur, vanket det tilskudd fra mor og far. Vi barn hadde alltid klart for oss hva vi skulle kjøpe til de enkelte, og vi spleiset gjerne på gaver til de voksne. Priser hadde vi forhørt oss om på forhånd. Kopp og fat var en grei gave til voksne, likeledes sigarer til far og sytilbehør til mor og bestemødre. Dessuten gikk det jo an å kjøpe kleshengere av tre og strikke trekk til dem av garnrester. Selv håpet jeg alltid at gavehaugen skulle inneholde riktig mange bøker. Toppen av lykke var å våkne 1. juledag og ha flere uleste GGP (Gyldendals Gode Pikebøker) på nattbordet.

 

Ellers var det juletrefestene som preget romjula. Den første var som regel søndagsskolens fest i Bedehuset. Senere kom Smelteverkets og kommunens fest i Folkets Hus.

I Folkets Hus var det alltid stor trengsel i garderoben i 1. etasje. Når en endelig hadde fått av seg yttertøyet og og skiftet til lakksko, var det å springe så raskt som mulig opp trappene til festsalen. Jeg synes ennå jeg kan kjenne kulden i trappeoppgangen og se tynnkledde, forventningsfulle unger løpe opp trappene og inn i salen med det store juletreet. Her var det godt og varmt, og golvet var glatt slik at en kunne ta fart og skli - men innenfor rimelighetens grenser - man hadde da folkeskikk!

Mange barn og voksne møtte fram til disse julefestene, og det ble dannet flere ringer rundt juletreet. Versene på julesangene satt som spikret etter iherdig øving på skolen i førjulstida.

Bespisningen var kakao, julekaker og brus, og skjedde ved langbord i 1. etasje. Det måtte flere bordsetninger til. De som var igjen i festsalen fikk ta del i underholdningen sammen med konferansieren som på den tida ofte var Petter Tjelle. Når festen var over tok det tid før salen var tømt, for ved utgangen ventet julenissen med godtepose til alle. Festen var altså ikke slutt selv om man måtte traske hjemover i snøslapset en mørk kveld!

 

Åse Kristin Bryn Davidsen og Ove Davidsen 1949 Åse Kristin Bryn Davidsen med broren Ove Davidsen i 1949. Foto: Kraftmuseet arkiv

 

 

 

Juletrefest annonse

 

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Kraftmuseet

Norsk vasskraft- og industristadmuseum


Naustbakken 7, 5770 Tyssedal
Telefon: 53 65 00 50
post@kraftmuseet.no